20. juni 2009 kommer til å bli stående som en merkedag for Sportsklubben Rye. Dette var dagen da Carl Erik Pedersen fikk sin store revansj. Carl Erik har vært den desidert sterkeste drivkraften bak oppbyggingen og utviklingen av Ryes ekspresslag siden 1999, og han har vært nøkkelpersonen bak gjennomføringen av noen av klubbens djerveste prosjekter innenfor langdistansesykling: solorekord Bergen – Oslo, distanserekord Nordkapp – Lindenes og timannslagsrekord i Vätternrundan.

Carl Eriks målsetning med disse prosjektene har selvsagt vært at han selv skulle være med å sette disse rekordene fra sykkelsetet. Det er jo naturlig at han som Ryes beste idrettsutøver – uansett kjønn og idrettsgren – siden Geir Digerud, skulle ta del i dette fra sykkelsetet. Dessverre lyktes ikke Carl Erik med noen av disse prosjektene som syklist, og problemer med gamle skader har vært fellesnevneren. Til tross for dette har Carl Erik sluttet helhjertet opp om både Nordkapp – Lindesnes og Vätternrundan fra sidelinjen, og vi som fikk lov til å være med på å realisere disse prosjektene er Carl Erik stor takk skyldig.

Heldigvis ga ikke Carl Erik opp etter all motgangen, og han hadde sammen med ryekollega Tronn Skjerstad ideen til et nytt prosjekt: Hvor fort er det mulig å sykle Trondheim – Oslo hvis det er den eneste målsetning? Dette prosjektet skulle etter hvert få materialisere seg i Velo Club Zoncolan, der Carl Erik blant annet inviterte mange gamle kjenninger fra sykkelmiljøet i Norge, til å delta. Selv har jeg kjent Carl Erik i nesten 30 år og opplevd de fleste av hans triumfer og nederlag fra ”orkesterplass”. Derfor trengte jeg ikke lang betenkningstid da han spurte meg om jeg ville hjelpe ham med å realisere dette prosjektet.

Da den store dagen var kommet, var luften fylt med forventninger og positiv spenning. Fra starten i Trondheim gikk alt som planlagt, selv om en av rytterne måtte gi seg allerede ved Melhus (hadde ikke dagen) og vi fikk en kjedelig dobbeltpunktering allerede ved Støren. Slike ting er jo allikevel en del av det man forventer seg underveis. Tunnelen ved Støren ble passert på 1:05, og Oppdal ble passert på 2:50. Vi hadde allerede satt stø kurs mot 12-tallet. Rett nedenfor Kongsvoll fikk vi vår eneste ”trøkk i trynet”. En av rytterne var uheldig og kjørte i et hull mens han satt og spiste, mistet kontroll over sykkelen og dro med seg 4-5 ryttere. Heldigvis virket ingen av rytterne å være særlig skadet, men 4 av syklene var ikke kjørbare. Østen Bergum fikk låne sykkel av en av dem som hadde gitt seg, men fordi vi måtte bytte pedaler tok det lang tid å bli klar, og oppkjøringen ble håpløs. Oppover mot toppen mistet vi to ryttere til, slik at laget var skrumpet til 14 ryttere ved passering Dombås.

Laget virket utrolig homogent og samkjørt, og alle ga 100% hele veien. To ryttere måtte gi seg nedover dalen, og ytterligere en rytter i bakken ved Ringsaker kirke. De elleve som var igjen syklet ufortrødent videre og mistet i grunnen aldri fokus på å holde farten oppe. Vi fikk to punkteringer med ett minutts mellomrom rett før Minnesund, men begge virket sterke og kjørte seg raskt opp mens resten av rytteren skrudde ned farten i et par minutter og ventet på at de skulle kjøre seg opp. Ved Minnesund var vi ganske sikre på at 13-timersgrensen skulle sprenges, og ved Jessheim sekunderte jeg Carl Erik og Tronn til en sluttid på 12:52. Dette viste seg å holde inn til mål.

Oppover Frognerbakkene synker det virkelig innover meg at jeg er med på å oppleve et stort øyeblikk i livet. Tor Amundsen, som er fotograf for Ryes ekspresslag og som har samarbeidet tett med Carl Erik både i forbindelse med Bergen – Oslo og Nordkapp Lindesnes, står langs kanten av veien. Vi får øye på hverandre, og sammen bryter vi ut i spontan jubel. Tor roper etter meg: ”Dette er så gøy!”, og selv er jeg nesten rørt til tårer der jeg sitter. Carl Erik skal få oppleve sin store triumf, og denne gangen blir det fra sykkelsetet.

Langs veien har jeg sett mange mennesker jeg kjenner og som jeg vet har et hjerte som banker for sykkelsporten. Jeg har sett på kroppspråket deres, sett smilene og hørt jubelen, og nå tenker jeg for meg selv at det er mange andre som unner Carl Erik denne triumfen. Selv har jeg observert Carl Erik gjennom hele rittet og sett hvordan han har jobbet for å få de andre syklistene til å yte sitt beste for laget. Det er veldig lenge siden jeg har sett ham så ”på hugget” som han er i dag, og endelig ser alt ut til å klaffe.

Samtidig er dette – slik innledningen av denne artikkelen hevder – en stor dag for Sportsklubben Rye. Når man tar en oppsummering av alle vellykkede prosjekter innenfor langdistansesykling i Norge de siste 10 årene, er det virkelig imponerende å se hva som har sprunget ut av klubbens ekspresslagsmiljø. Dette er det jammen verdt å ta vare på!

Oslo, 21. Juni 2009

Egil Andreas Aasheim