Hei syklende godtfolk.

Da er årets Lillehammer – Oslo vel overstått og vi greide målsetningen med en presisjon som mest av alt minner om et sveitsisk urverk. Det var riktig nok ikke tilsiktet fra min side før den siste mila på Østre Aker da jeg skjønte at vi kunne greie det. For de av dere som hater psyko-Espen akkurat nå så håper jeg at dere etter hvert vil tenke tilbake på at vi faktisk greide årets hovedmålsetning selv om stort sett alt av guder og andre makter har forsøkt å sette hindre i veien for oss denne sesongen.  

Og selve dagen begynte heller ikke stort bedre. Etter en del nervøsitet og høy start-puls begynte rulla å sette seg.  Farten økte og førte til at vi kom alt for fort inn i en skummel rundkjøring. En kollektiv feilvurdering av svingen medførte kraftig oppbremsing med nesten fatale følger – Kristin gikk brutalt i bakken og ble realt forslått.

Det samme scenarioet opplevde vi på samme sted i fjor og omtrent på samme måte selv om det den gangen ikke gikk noen i bakken. Jeg rapporterte likevel hendelsen som et område til forbedring. Jeg mener det er ytterst klanderverdig av arrangørene ikke å advare om et slikt sted. Kristin har det etter forholdene bra uten brudd eller andre varige men er kraftig forslått og ute av stand til å bevege seg. Og forbanna fordi hun ikke fikk fullføre.

Vi vurderte situasjonen en 6-7 minutters tid før vi etter Kristins ordre igjen satte fart. Etter en slik hendelse tar det ofte lang tid før rulla setter seg og vi får summet oss. Det er fort gjort at rittet blir fullstendig ødelagt. Jeg må personlig innrømme at det er noe spesielt å få en sykebil med blålys i mot som du vet skal til en på laget og som i tillegg er min kjæreste. Det var psykologisk tøft. Men på samme tid ga det meg en vekker om at siden det ikke var konstatert noen beinbrudd eller andre farlige skader og Kristin ville at vi skulle kjøre, så måtte vi jo etter hvert begynne å kjøre. Etter en 45 min med surrekjøring i ørska for å la situasjonen sette seg, kjørte jeg meg inn i rulla. Det var nå på tide å fullføre rittet siden vi var så heldige at vi kunne fortsette. Her ønsker jeg å rette en takk til min far som kjørte følgebil og gjorde dette mulig.

Når det gjelder resultatene så har jeg kjørt med GPS og massert tallene i Excel etterpå for å komme frem til det hypotetiske – hva kunne vi har kjørt på hvis ikke alt gikk på tverke.  Da har jeg ikke tatt med i beregningen Vegards magiske evne til å motstå fristelsen å komme problemfritt i mål. For de beina kunne vi trengt når rulla av nede i 5-7 mann i store deler av avslutningen av rittet. På den annen side fikk vi uventet og uvurderlig hjelp fra Intersport Bjørn og tidvis hans kollega Christian i tillegg til Ståle fra sportslageret.

Men så tilbake til 1000 kr spørsmålet. Jeg har trukket fra de 6:37 vi sto stille. Samtidig har jeg sett på snittfarten etterpå korrigert denne ift. til puls for hva vi normalt ville kjørt på hvis vi ikke hadde hatt ulykken. Rundt regnet har vi tapt drøyt 10 min på ulykken. Da har jeg ikke korrigert for at vi kjørte i kø fra Minnesund og inn. Disse periodene har jeg også fartskorrigert med GPS tallene. De viser at vi tapte ca. 2:30 min på dette. Måten jeg har gjort det på er at jeg har funnet periodene vi ble liggende etter og sett hvor mye vi ville tjent hvis farten var som i periodene rett før og etter. Men disse problemene hadde også de andre lagene. Derfor ville nok trolig sluttid blitt mellom 4:33 til 4:37. Det synes jeg er strålende ut fra de forholdene vi hadde.

Vi har mistet flere kjøresterke folk under oppkjøringen og under selve rittet. Jørn punget og Ole fikk kramper og Vegard tråkket alene uten at noen av dem var i nærheten av å være sluttkjørt. Jeg tør neste ikke tenkte på hva som ville vært resultatet hvis alle disse var med i rulla helt inn. Og selv om jeg ønsker å rette en stor takk til alle som tok ut sitt ytterste er det ikke til å komme fra at noen av oss følte at vi roterte rundt vår egen akse til tider når rulla var nede i lagtempo størrelse.  Jeg vet at alle ønsket å bidra så godt de kunne men at det var realt trøkk mot slutten for å komme i mål på målsetning. Derfor en stor takk til alle som tok ut sitt ytterste.

Og for de av dere som så at jeg bokstavelig talt møtte veggen i form av en hvit Ford Transitt på tvers i u-sving på vei ned fra Løren skole bes om å vise en viss diskresjon om hendelsesforløpet og  min reaksjon til omverden.

I tillegg ønsker jeg å takke Erlend som tok den utfordrende og krevende jobben med å kjøre Master. I alt det kaoset som arrangørene greide å lage ut av dette rittet er det nesten forunderlig at det var mulig å komme fram med bil. Jeg husker også en episode på vei mot Minnesund hvor vi la realt trøkk i godfoten og holdt 50 flata og Erlend strakte ut armen med tommelen opp som motiverende faktorer. Han så vel på speedometeret at dette gikk unna.

Vel overstått og god ferie så håper jeg at mange av oss sees til neste år.