Det gikk til slutt.

Kl 03.00.41 søndag 25 juni, etter 27 timer og 41 sekunder på farta rullet jeg inn i målområdet på Økern. Endelig var jeg der!! ikke bare etter en lang reise på 54 mil på sykkelsetet, men etter tre år med forhåpninger, venting, iherdige forsøk,  oppturer og nedturer.

Jeg hadde to ganger tidligere sagt til meg selv at dette skulle jeg greie. 2009 første gangen, 17 år gammel, medlem av rye i et par måneder og aldri syklet en tur over 11 mil før. Året etter langt bedre trent og med en adskillig bedre sykkel da det fatale hendte 17 mil fra start,  hvor jeg måtte kjøres i ambulanse til Lillehammer... Men det var aldri snakk om å gå gi seg og tanken som stod aller mest i hodet på meg minuttene før avreise midnatt var: " Skal jeg virkelig greie det denne gangen?

Startstreken var så absolutt det rette sted på jord å be fader vår et par minutter før avvreise. Og jeg er sterk i troen på at den allmektige gud var den beste hjelpen å få underveis.

Fikk også en venn på turen fra Soknedalen, Bjørn fra Nordmøre. Vi vekslet på å dra og holdt sammen helt til Hamar. Der måtte Bjørn ta en lengre hvilepause pga leie knær og jeg fortsatte alene mot Oslo. Det var hyggelig å se på resultatlista at Bjørn kom i mål halvannen time etter meg. Da vi skiltes var han positiv til å stille til start igjen neste år. Så han er en djerv kar. Skal selvfølgelig stille til start igjen neste år selv, men kommer til å kjøre solo da også.

Vi får se om jeg melder meg på noen av ryelagene en gang i framtida.

Men en ting er helt sikkert. Jeg kommer til å kjøre den store styrkeprøven så lenge jeg kan. Og jeg drømmer om å være storkar, om ikke bli med på noen lagrekord, så prøve å utfordre solorekorden som er på noen og 14 timer.

Ellers skylder jeg tusen bukker og takker til Line og Robert, med småfolket i Trondheim som har vært vertskap for meg tre år på rad og som ønsket meg velkommen tilbake igjen neste år.

Ryehilsen, Erik Sandnes.