Garvede løpere vet det. Man leser om profiler i løpsmiljøet som forkynner budskapet jevnlig. Et budskap som egentlig er ganske fornuftig. "Du skal lære deg å lytte til kroppen. Løp etter kroppen - dropp pulsklokka!" Likevel sitter jeg bare å gleder meg: jeg er nå øverst på ventelisten hos min lokale løpeskobutikk. Jeg venter på den aller nyeste klokkemodellen.

Denne uken er det endelig norgeslansering for den nyeste generasjonen pulsklokker. Og er det noe jeg absolutt ikke trenger, så er det en ny pulsklokke. Jeg har allerede dagens toppmodell fra leverandøren. Den er spekket med teknologi og finesser. Den har et bredt utvalg funksjoner jeg ennå ikke har benyttet, etter to års nådeløst bruk. Formen min tilsier heller ikke at dette er noe jeg behøver. Jeg er for eksempel ikke på landslaget. Jeg er milevis unna faktisk. Men ikke på en slik måte at en GPS-klokke vil hjelpe meg å finne veien dit. Underbevisstheten min har jobbet på spreng med argumentasjonen helt siden jeg leste de første ryktene om den siste modellen.

Jeg bruker pulsklokke mye, men ikke bare til trening. Greit nok at jeg loggfører omlag 150 aktviteter i året. Men jeg bruker den først og fremst til hverdags. At den er pen nok til å brukes når en ikke trener, har blitt pulsklokkens største stryke. I blant sitter fremmede bærere av like klokker og nikker megetsigende til hverandre i møterom når en treffes. Man får umiddelbart noe å prate om.

Jeg har gjort mitt for å forsøke å slite ut to tidligere utgaver av klokkene. Nesten 600 aktiviteter ligger sirlig innført i treningsloggen siden 2008. En treningslogg som for øvrig gjør deg låst opp mot leverandøren. Jeg har visst krysset Norge noen ganger på langs, eller et dusin ganger på tvers. Uten at det egentlig var målet. Jeg kan gjerne si at jeg bruker klokken flittig, men det er ikke grunn nok til å bytte den ut.

Jeg trener ikke målbevisst for å bli bedre. Jeg presser ikke meg selv til det ytterste og jeg løper ikke for å holde dødsangsten i sjakk. Selv om det er godt å vite hvor den er i mellom. Jeg trener ikke for å komme ut av min egen middelmådighet. Tvert i mot: jeg omfavner min middelmådighet. Jeg loggfører den og tar kjærlig vare på den. Jeg legger min stolthet i å være passe bra og egner meg ypperlig som listefyll i konkurranser. Noen dager er jeg på det jevne bra, andre dager er jeg bare på det jevne. Men det er nettopp denne middelmådigheten som oppmuntrer meg. Om jeg er heldig, får jeg tid til å løpe i hverdagen. Med to barn blir det egentlig bare en bonus. Lykken i en loggført løpetur.

Martin Henrik Andresen er løpegruppeleder i Sportsklubben Rye. Løper helst for lykkefølelsen, men har forsåvidt et treningsmål: halvmaraton i København i mars. Fra denne helgen kan du se han løpe rundt med helt ny pulsklokke. Martins profil på Garmin Connect finner du her, men han finnes også på Strava her.