Kristin Falck var strålende fornøyd allerede torsdagen, da hun kunne konstatere at bronsemedaljen på tempoetappen var sikret. Ikke hennes sterkeste gren, så det var ganske overraskende. Men så kom fellesstarten...

- Kan jo starte med å si at det er første året jeg satser på aktive ritt, etter å ha vært en "klassisk Rye-rytter" som har kjørt mest rulle ritt. Har kjørt både i Norges Cup og Masters Cup i 2014, med to hovedmål; NM Masters, og selvsagt VM, sier Kristin Falck etter helgens fulltreffer.

- Det var to startgrupper for kvinnene. Alle kvinner opptil 50 år syklet lang trasé, 157 kilometer. Alle kvinner eldre enn 50 år syklet kort trasé, 97 km. I min pulje var det 62 startende. Vi sykler relativt rolig de første 2,5 milene, så kommer første klatring. Fem km, 4 prosen stigning. Her ble det kjørt hardt og pulsen steg. Om noen ramlet av her, vet jeg ikke, men antar det. Jeg var dypt konsentrert om å holde meg foran i feltet hele veien, forteller hun.

Litt etter første klatring kom en lang og svingete utforkjøring (10 km utfor), og det kom overraskende på Falck at det ble kjørt så hardt her, noen hadde bestemt seg for å forsøke å gå i brudd. Hun fikk gleppe, og måtte jobbe hardt for ikke å miste feltet.

- Det var skummelt, gikk fort, og jeg priser meg lykkelig for at jeg har trent på utfor kjøring og teknikk i svinger, sier hun

LES OGSÅ: Årets Fondo Leopardania var det tøffeste på 17 år

Det står nå etterhvert 70 km på gps'en. Det betyr at de nærmer oss monsterbakken. Rytterne skal opp syv kilometer med snittstigning syv prosent, og minst ti prosent på det bratteste.

- Min opprinnelige plan var å kjøre kontrollert, redd for å sprekke. Men den planen var dagen i forveien snudd rundt på. Min kjære og viktigste coach og rådgiver Espen Fossheim, sammen med tidligere verdensmester Arne Råen, hadde begge arrestert meg på min plan om å kjøre kontrollert. Deres klare råd var: du kan klatre, kjør hardt, dette er VM, ikke la dem kjøre fra deg. Så da gjorde jeg det slik. Fikk skikkelig hammeren helt på toppen av bakken, men var definitivt først opp av alle damer over 40 år. Jeg hadde kun fire unge damer rett foran meg opp, og et par ryttere rett bak, og vi sju fant hverandre raskt i løpet av utforkjøringen som fulgte, og jeg kunne med glede konstatere at jeg var eneste kvinne i min aldersklasse i denne tet-gruppa, forteller Falck.

Men ca 2 mil etter monsterbakken ble vi kjørt inn av en liten gjeng til. Og der – to oransje startnummer – det betydde min aldersklasse. Og enda verre, de var italienere begge to... der røyk gullet. De samarbeider, og det kommer til å bli spurt til slutt, og spurt har vært min aller svakeste egenskap.

- Nå er det bare å forsere mil på mil inn mot mål, og håpe at ikke enda flere klarer å ta igjen oss i teten. Så er vi der. På vei inn i Ljubljana igjen. Det nærmer seg målgang. Jeg vet jeg må ligge så langt foran som mulig, men ikke havne forrest akkurat nå, må spare til spurten. Jeg ser de to italienske ligger tett på hverandre, og antar at den ene skal trekke den andre opp. Jeg begynner å bli skvisa i feltet, alle skal opp, jeg får en dårlig posisjon i midten og mange kommer opp på sida, og jeg ser at den ene italienske får en svært god posisjon inn mot 90 graders svingen før oppløpet.

LES OGSÅ: Trond ble verdensmester i en søkkvåt, glatt og gjørmete løype!

Kanskje fordi hun følte det var dårlige odds, turte Falck å gjøre det hun gjorde. Eneste vei frem var nemlig ut av feltet og eneste vei ut er til venstre, for ingen vil ligge der og ta ytre sving med vind imot.

- Men jeg gjør det, runder svingen ytterst, uten noe hjul å ligge på, og nå er det 150 meter til målstreken der fremme. Jeg observerer at den ene av de italienske som hadde fått innersving og ligger på et hjul, og har mange, mange meter på meg. Kanskje ti meter, kanskje tyve, kanskje mer, vet ikke, føles som uendelig.

Men hun holder hodet kaldt, husker alt som er blitt fortalt; finne riktig gir, reise seg i bukken, trå for livet.

- Det gjør vondt, men jeg ser jeg tar innpå. Over målstreken vet jeg at jeg er på vei forbi, men det er hårfint, og verken hun eller jeg kunne vite hvem som var først. Så tett på hverandre var vi at det måtte avgjøres med fotofinsish. Etter mye om og men ble det endelig konstatert; "the norwegian is first"!

Foto: Heidi Jørgensen Krokdal