Laura og jeg hadde to veldig ulike utgangspunkt. For andre år på rad løp jeg for White City (en klubb fra Lauras hjemby, Hull) i det Engelske mesterskapet, mens Laura skulle løpe sammen med sin mor for å samle inn penger til Yorkshire Air Ambulance. I kostyme. Og ikke et hvilket som helst kostyme, men Anne som pilot og Laura kledd ut som et helikopter... Å frakte det gjennom byen både på vei inn til byen på lørdag og til starten på søndag morgen ga en smule oppmerksomhet. 

 

 

 

PS: Forøvrig er det fortsatt mulig å donere penger - følg denne linken:

 

 

Med tanke på sykdom og skader gjennom vinteren og våren,og veldig begrenset både volum og spesifikk maratontrening, hadde jeg plan om en konservativ start og mål om 2:40-45 sluttid. Jeg har trent mye fart de siste ukene,så de første kilometrene kjentes lette. For lette. Jeg hadde planer om 5K splitter på ca. 19 minutter, men disse ble drøyt 18:30, uten at den litt for høye farten bekymret meg nevneverdig. Jeg har aldri hatt så lette ben i starten av en maraton før, og i hodet mitt begynte jeg allerede å jage pers. Passerte halveis på drøyt 1:18, og fortsatte i jevn fin fart. Fortsatt fine ben, lav puls og følte meg pigg. Begynte allerede å fokusere på de siste 10km og forberedte meg på å skulle måtte jobbe hardt, forsøke på en negativ splitt og krype under 2:35. Men så - etter 25km sprakk ballongen med et brak. Det var som å trekke ned en rullgardin - helt uten forvarsel. Bena stivna fullstendig og jeg skjønte med en gang at jeg hadde gått på en gigantisk blemme. Jeg har mye fart i bena, men mangler alt for mye volum og spesifikk trening til at bena kunne holde helt inn. Det var bare å innse at jeg hadde begått en generaltabbe og at det kom til å bli veldig lange 17km til mål.... Lett jogg, masse kramper og en stor dose irritasjon over å kunne ha vært så dum. Men i mål kom jeg, på 2:54ish,og vet i det minste at jeg har bra fart i bena. Krysser fingrene for en skadefri sommer og masse kvalitetstrening, så kan det bli en ganske morsom maratonhøst :)