Det er to uker igjen til Styrkeprøven.

Vi har så lett for å snakke om de beste, de raskeste. Men er det ikke også en enorm prestasjon å stille til start i et ritt hvor du vet du antakeligvis vil trille over målsterken som en av de siste?

Du ligger på sofaen, varm og deilig, med fjernkontrollen og lørdagsgodteriet, og tenker: Skal jeg virkelig skal utsette meg for dette? Skal jeg ofre kvalitetstid med familien for over 30 slitsomme, iskalde timer på sykkelsetet, nesten halvannet døgn av en fin helg i juni, som kunne vært brukt til så mye annet, og mye mer komfortabelt? Skal jeg velge smerte, sult og slit?

Du har trent alt for lite, og du vet at du aldri har sjansen til å havne på den øverste halvdelen av resultatlisten, ikke engang i din aldersklasse. Men du starter likevel. Du gjør deg klar, du gruer deg, du er spent, men du stiller likevel på startstreken, og vet at du vil gjøre alt du kan for å komme til mål. Og du vet at dette blir en opplevelse for livet.

Det er så lett å la seg imponere av de raskeste. Men jeg synes vi også skal la oss imponere av alle de som sliter og strever og bruker mange ganger så lang tid som vinnerne, men starter likevel, år etter år, enda de heller ikke i år har rukket å trene som mye som de skulle ønske at de hadde gjort.

Å sykle Trondheim - Oslo handler kanskje ikke om å finne meningen med livet, men derimot kanskje litt om å finne meningen i livet. Om gleden i å mestre, om ikke å gi seg, og å fullføre, enda man kanskje har oddsene mot seg. Og du må starte for å komme i mål.

Og du er blitt "en sånn som sykler Trondheim - Oslo" i stedet for å være "en sånn som ligger på sofaen i helga".

Vi lader opp til Styrkeprøven med en herlig fortelling fra Erik Sandnes, en Rye-rytter som har stilt til start åtte ganger, og fullført fire. Dette er historien hans fra fellesstarten fra Trondheim i fjor.
Han ble ikke sist, men han brukte 34 timer og 43 minutter. Tenk litt på det. Tenk på hva du faktisk kan rekke i løpet av 34 timer og 43 minutter. Og Erik valgte å bruke det på en sykkeltur han kommer til å huske resten av livet.

Det får briste eller bære!

Erik Sandnes her. Kort og grei selvbiografi: Rulla og gått snart et kvart århundre på Jorderik. Åtte års fartstid (skjønt så mye fart da?) i klubben vår og åtte ganger deltatt i den store styrkeprøven (siden 2009), hvorav fire fullført. Hver gang startskuddet har gått på Domkirkeplassen disse åtte åra har jeg tenkt på et sitat fra Asbjørnsens og Moes eventyrsamling: "Det fikk briste eller bære"!

Så fikk det bli denne fredagskvelden også. På en billig hybridsykkel til 2500 kr, med alt for liten girutveksling, og en alt for tung oppakning på ryggen. Uker med sjukdom og helger med koropptredener da jeg kom til hektene igjen, hadde stjålet mange sterkt tiltrengte treningshelger.

Ni mil hadde jeg fått, et par måneder før, som lengste tilbakelagte tur så langt i 2016. Formen kjentes laber da jeg nærma meg Oppdal matstasjon, etter å ha ligget mutters aleine i feltet siden Soknadalen. Men likevel. Årets sykkeltur var for lengst blitt rutine for meg. Munkholm, varm suppe og en varm dusj gjorde underverker på Oppdal. Å komme i prat en og annen medspreking hjalp også for å glemme sitt eget strev og slit. Det varma idrettshjertet mitt å høre en kar i en høvelig alder av 70 år fortelle at han omsider hadde latt seg overtale av svigersønnen til å prøve seg på Norges lengste turritt for første gang, og lurte på om jeg hadde noen gode råd å gi, jeg som hadde vært her sju ganger tidligere.

I det jeg var i ferd med å reise fra Oppdal, traff jeg også på en kar jeg har møtt mange år på rad, og som aldri slutter å imponere. Klubbkamerat Halvdan Koller,  godt og vel 40 år over meg. Som så mange andre sliter med i dette ekstreme løpet, var ikke magen hans i godt humør, men å gi seg kom ikke på tale. Flere ganger underveis tok jeg igjen Koller i løypa, og spekulerte på om det ikke var hakket før det brast for ham. Men etter over 36 timer på farta fikk han den store æren av å avslutte årets store styrkeprøve. Selv ble jeg nummer 6 bakerst på lista på 34.43. Et stykke fra persen på 27 timer i 2011.

22 timer før jeg passerte målstreken, hadde jeg sittet og tygd og smatta i løse lufta, på sadelen over det kalde, forblåste Dovreplatået. Fantasier om herlighetene som venta søndag kveld, vel hjemme i hovedstaden. En varm, velsmakende pizza og friskt øl på Dovrestua Pub var på grensa til å være hallusinasjoner. Ryggsekken hadde vært tung å drasse på oppover Drivdalen, men jeg var ikke like fortvila som i 2009, det første året, da jeg hev ut både verktøy og en stor pakke med rosiner for å lempe på vekta. Jeg kom meg omsider ned til Dombås. Og etter en lang hvil, og det etegildet som hører med, gikk det meste etter ruteplanen. Berg- og dalbane nedover Gudbrandsdalen. Været gjorde også omslag ved Otta, og er det noe som hjelper, så er det solskinn etter ei lang og strevsom natt. Den fulgte med helt til kveldsmørket tok meg igjen noen mil før Gjøvik. Da gjaldt det å holde humøret oppe med viser fra salmeboka og korrepertoaret.

Ferden hadde da gått solo helt siden Dombås.

Det var først i den tredje nattetimen etter Totenvika at tvilen begynte å komme angående målgang i år. Vår Herre skrudde på dusjen. Det var ei sommarnatt i juni måned, 9 - 10 grader, kanskje. Men når man har holdt koken i 28 timer, fordelt på 45 mil, så blir man en frossenpinn, og en sommerskur kan bli spiker'n i kista.

Det avgjorde en gjeng meddeltagere på Kløfta matstasjon. Skuffa, men bevisste på at så forfrosne som de var, så ville en fortsettelse være ensbetydende med selvmord. En kar fra Røde kors antyda at jeg muligens også burde gi meg mens leken var god. Men med tre og ei halv mil igjen, så ville det bare være for ergerlig å måtte heise det hvite flagget. Jeg fiska opp det siste jeg hadde av tekstiler i sekken, og bedyra at så lenge jeg holdt tråkket, så ville jeg holde varmen. Så la jeg i veg. Jeg var i nå grenseland den siste biten hjem. Både bokstavelig og i utrykksform. Hodet var susete og rygg og sete i smerte, og bremseklossene burde vært bytta ut. Men det var det ikke krefter til. Å nynne lystige, norske slagere med spinkel røst måtte til for å avlaste noen celler i hjernens smerteavdeling. Slo heldigvis fra meg tanken om å søke tilflukt under et tre eller et hustak, med tanke på faren nedkjøling og at jeg også kunne blitt diska hvis en kommisærbil fant meg i en så dårlig tilstand.

2,5 - 3  timer seinere var jeg helt utkjørt, men lykkelig i mål. Det handla bare om å komme seg levende over streken og ikke liggende på ryggen i en svart stasjonsvogn.

Det tenkte nok også hardhausen Halvdan Koller, da han kom som siste mann i mål.

Og etter en lang, dyp lur ble det fest på Dovrestua i Storgata den kvelden, med pizza og noen halvlitere iskald pils.

Erik Sandnes

Jeg hadde fått oppmerksomhet i langt tid for å spare skjegg for anledninga og la etter målgang ut dette bildet med fleipeteksten: "Hvem er denne karen med skjegg og ryggsekk på. Han ligner all Al-Baghdadi i grunn. Det er ikke ham (gudskjelov)!"