Fredag 20. oktober løp undertegnede og Laura Bakker den tredje lengste distansen, Integrale De Causses, under årets Festival De Templier i Sør-Frankrike. Løpet er 63 km langt, med totalt litt over 3300 høydemeter som skal forseres, og går over fjelltopper, skog og gjennom pittoreske franske landsbyer.

Festival Des Templiers er Frankrikes eldste terreng- og ultraløpfestival, og foregår over tre dager i slutten av oktober hvert år. Målgang (og start for flere av løpene) er i den lille byen Millau, som ligger ved elven Tarn og i utkanten av Cevennes nasjonalpark. Naturen her er preget av vakre kalksteinformasjoner og dype kløfter som skjærer gjennom terrenget. Totalt er det over 13 000 løpere som deltar på et av de 14 løpene – alt fra et 3 km barneløp til det 100 km lange Endurance Trail.

76 km lange Grand Trails Des Templiers tiltrekker seg noen av verdens aller beste ultraløpere, og setter et verdig punktum for en fantastisk festival. Hele byen er med, og det er takket være over 800 frivillige at dette lar seg gjennomføre hvert år.

For vår del startet løpet tidlig fredag morgen. Den første 1-1,5 timen løper man i mørket med hodelykt. Det gir en helt spesiell følelse, og det å se lyset komme over fjelltoppene gir flere magiske øyeblikk underveis. Selv om man konkurrerer, kan man ikke unngå å la seg imponere over natur og utsikt, og jeg måtte selv stoppe opp et par ganger og bare nyte det jeg så.

Ettersom man løper i mørket og løypa raskt beveger seg inn på trang, teknisk sti, hadde jeg fått tips om å sørge for å være med teten fra start om jeg ikke ønsket å havne veldig langt bak allerede tidlig i løpet. På bakgrunn av at vi begge hadde løpt 2 maraton de siste 4 ukene opp mot løpet, og ingen av oss hadde trent spesifikt hverken bakke eller særlig terreng i høst, var vi usikre på hvor godt rustet vi egentlig var. Jeg hadde selv bestemt meg for å følge teten fra start og se hvordan kroppen kjentes.  Planen var å løpe hardt i de litt lettere partiene og «power hike» alle bakker. Skulle også trene på teknikken når det gjaldt å løpe nedover. Jeg hadde ingen annen ambisjon enn å fullføre og ellers ta det som det kom. Var formen bra, var det bare å kjøre på, men var det tungt, skulle jeg ta det pent og pyntelig.

Starten gikk, og jeg la meg i tetgruppen sammen med 3 andre. Det gikk fort. Og med en litt dårlig hodelykt i tillegg, ble jeg litt passiv og forsiktig når de tekniske stipartiene startet. Jeg lot derfor de tre andre dra fra meg, og fant fort min egen rytme. Nå var jeg helt alene på fjerdeplass og det kjentes egentlig veldig greit. Kunne kjøre mitt eget løp. På vei ned mot første vannstasjon ble jeg løpt opp av tre andre løpere, og jeg lot disse passere, men hang meg på ned mot landsbyen. Her var det et kortere strekke på asfalt og jeg kunne «strekke» bena litt. La meg i front sammen med en av de andre i gruppen og vi dro raskt fra de andre. Hadde fulle flasker og løp raskt gjennom drikkestasjonen og opp mot første virkelige klatring.

Jeg fant en fin rytme opp fjellet, lå på 5. plass og med en god luke ned til 6. og 7. mann. Denne luken holdt jeg hele veien til toppen, og her ble det igjen et litt flatere stiparti der jeg kunne bruke maratonstyrken min i større grad. Her ser jeg i etterkant at jeg la mye av grunnlaget for resten av løpet. Luken ned til resten økte, og ved ca. 35 km hadde jeg 15-20 min ledelse på neste gruppe. Jeg ante ikke hvor langt foran nummer 1-4 var, men fokuserte kun på mitt eget løp og å holde meg til taktikken. Løp når det er flatt og/eller litt lettere terreng, «power hike» i alle bakker. Og det fungerte bra. Dog kjente jeg etter 4 mil at kroppen nok var sliten etter de siste 4 ukene med to tøffe løp. Jeg måtte jobbe hardt mentalt for å holde det gående, og det var befriende at terrenget endret seg hele tiden. Bratt opp, bratt ned, smal sti og bred sti, asfalt, fjell og landsbyer. Kilometerne fløy.

Ved ca. 52 km kommer man til den siste bakken – den desidert bratteste. Her er det et parti på halvannen km der snittstigningen er 25%, og det er partier opp mot 40-50%, m.a.o. er du på alle fire. Med over 5 mil i bena allerede, er dette blytungt. Samtidig hadde jeg fått vite at jeg tok innpå 4. mann, og det var tross alt bare 10 km igjen. Det var bare å bite tennene sammen og fortsette å presse på. På toppen er siste mat- og drikkestasjon, og her var det både saft, vann, cola og øl(!) tilgjengelig … Valgte Cola, tok 20 sek pause, og så var det bare å kjøre på de siste 5-6 km. Det er flatt, litt opp og deretter veldig bratt teknisk ned. Jeg kjørte på det jeg kunne, jeg visste på dette tidspunktet ikke hvor langt bak nestemann var, og ville tviholde på 5. plassen min. Endelig dukket 2 km skiltet opp, og du kunne høre musikken og speaker fra målområdet. Jeg kjørte på det jeg maktet, passerte 1 km skiltet og kom omsider inn på en litt flatere vei mot mål. Jeg kikket bak meg og så at ingen følger. 5. plassen er sikker.

Jeg smiler, lar bena løpe og krysser målstreken med hånda i været! Jeg er utrolig sliten, men ekstremt fornøyd og glad. Dette var langt over forventning. Jeg hører navnet mitt og enser at noen stikker en mikrofon opp i ansiktet mitt og stiller et spørsmål på fransk. Jeg snakker ikke fransk, og spør høflig om vi kan ta det på engelsk … Jeg får vite at jeg har vunnet masters klassen og tar 5. plassen totalt, og får deretter en lang rekke spørsmål jeg egentlig ikke husker mye av. Det eneste jeg husker er at det var viktig for meg å takke alle de fantastiske frivillige og skryte av både løype og stemning. Det var et magisk løp.

Jeg får omsider gå og skynder meg å finne frem mobiltelefonen min for å se hvordan det går med Laura. Jeg har fått en tekstmelding med gratulasjon fra moren min (hun har fulgt med live oppdateringen hele veien) som samtidig kan fortelle at det ser ut til å gå bra med Laura. Yes!! Hun har passert 36 km og holder jevn fart. Mens jeg får i meg litt mat og drikke samt skiftet på meg tørre klær, fullfører en felles venninne maratondistansen denne dagen. Vi sjekker Lauras tid og ser at om vi kaster oss i bilen, kan vi rekke å møte henne på vannstasjonen før siste klatring.

Underveis får jeg en melding. Hun sliter men gir seg ikke. Det kommer et bilde av et blodig kne. Hun har falt på vei ned fra nest siste fjell. Men hun gir seg fortsatt ikke. Vi rekker frem 10 minutter før hun er forventet inn på stasjonen. Vi teller ned, og der er hun! Hun løper fortsatt og til tross for litt småskrammer og at hun generelt er sliten, er hun fortsatt 100% fokusert på å fullføre.  Hun får litt cola, jeg fyller vannflaskene hennes, og så er hun på vei opp siste fjell. Nå gjelder det.

Vi kaster oss i bilen igjen og kjører til målområdet. Vi rekker akkurat tilbake til premiesermonien, og enda flere franske spørsmål ... Moro! Nå venter vi på Laura. Ny melding kommer. Hun er på toppen men kjenner seg ikke bra. Hun er kvalm og uvel og har måttet sette seg litt. Jeg sier «hun fullfører – Laura er for sta til å gi seg». Sender henne en oppmuntrende melding og krysser fingrene. Tiden går og vi hører ikke noe mer. Satser på at det er godt nytt. Jeg sjekker telefonen igjen og igjen mens stadig flere løpere krysser målstreken. Nå er hun vel her snart?

Endelig kommer hun rundt svingen. Hun ser sliten ut men løper fortsatt og krysser målstreken fullstendig utmattet. Det kommer noen tårer.

Laura kommer gradvis til hektene og etter litt mat og med tørre klær kjennes alt litt bedre. Vi er alle superfornøyde, og dagen avsluttes med å se enda et kjent norsk ansikt krysse målstreken. Bjørnar har fullført 100 km distansen. Grattis!  

For en dag, for et løp, for en festival! Naturen er ubeskrivelig og om du får muligheten – ikke nøl. Reis til Millau og Festival Des Templiers.