Lars Christian Vold forteller om sin Norseman-opplevelse.

"Det er åttende gang jeg er med på Norseman, og jeg har skrevet om det nesten hver gang. I år vurderte jeg copy/paste fra et tidligere år. Det meste er nemlig likt som i 2016: tekniske problemer på sykkel, skade i beinet og magetrøbbel på løp, men en sterk avslutning i bakkene. I mål på 3. plass med en blanding av glede over å ha gjort det beste ut av situasjonen og skuffelse over å ikke ha fått vist hva jeg er god for. Sånn er det når man gjør noe mange ganger; ting gjentar seg. Jeg skulle selvfølgelig heller gjentatt gjennomføringen i fjor, da alt gikk på skinner. Men i år har jeg fått tildelt startnummer 13.

Allerede før start kommer første skandale. Min trofaste support og spilloppmaker Kristian Horne, forsøker å lette på den nervøse stemningen under race briefen dagen før. Han sender meg en sms som kun inneholder ett ord: et synonym for det kvinnelige kjønnsorgan. Kristian venter spent på et pubertalt latterbrøl fra meg i den ellers så fokuserte folkemengden, og hvisker ”sjekk mobilen”. Det er kona mi, Mari, som har den. Kristians blikk virrer i det mørke rommet til han ser det alvorlige ansiktet hennes i lyset fra min mobil. Med Liv Signe Navarsete-saken friskt i minne går han rett bort til Mari etter fremføringen av felespill, konkurranseregler og hallingdans er over. ”Unnskyld Mari!” Her er det best å legge seg flat for å unngå nok en #metoo-skandale. Som nybakt mamma har hun for lengst vokst fra slik humor, men er rundhåndet med barnslige rampestreker. Saken koker bort, men huskes som historien om hvorfor Kristian aldri ser Mari rett i øynene.

Foto: Intersport/Per Magne Dalen

Fergeturen er lik som alltid. Det er mange nervøse mager stuet sammen rundt et fåtall av doer. Vi hopper i vannet, som er varmere enn vanlig. For sikkerehets skyld holder jeg hodet over vann de første takene på vei mot startstreken i tilfelle noen ikke rakk innom doen på båten.

Foto: Intersport/Per Magne Dalen

Startskuddet går og jeg begir meg ut på den mest ensomme svømmeetappen jeg har hatt i konkurransesammenheng. To personer drar fra i front og jeg blir svømmende helt alene. Jeg fokuserer på teknikken. Den er rekordbra. Det glir lett. Jeg begynner å nynne Johann Strauss An der schönen, blauen Donau. Ta-ta-ta-ta-TA tata-tata. Ta-ta-ta-ta-TA tat … dunk! Stein. Jeg har glemt å navigere. Da hjelper det lite med teknisk god svømming. Uansett kommer jeg opp av vannet som nummer tre og har brukt minimalt med krefter. Det er en god start på en lang dag.

Foto: Intersport/Per Magne Dalen

I skiftesonen venter Christian Nilsson, bedre kjent som servicesvensken. Det går gjetord om hastigheten han hadde i skiftesonene da han selv var aktiv triatlet. Han har lagt opp svømming, sykling og løping, men er fortsatt en jævel på skifting. Han har raskeste tid noensinne i T2 (transition 2, fra sykkel til løp) i Norseman. ”Christian Nilsson, du känner säkert igen mig från T2 i Norseman 2015. Tjugotvå sekunder”. Han ble også portrettert i Politiken Sundhed etter Ironman København for sin rekord i T1 der i 2014. Denne kometen har jeg med meg i år. Servicesvensken stiller seg opp bak meg og fester startnummer. Jeg kjenner hans varme lår mot min kalde rumpe. Det er bedre enn setevarme. Drit i skiftetiden. Det kalde sykkelsetet kan vente noen sekunder, for dette opplever jeg kanskje aldri igjen.

Foto: Intersport/Per Magne Dalen

Beina kjennes fantastiske på sykkelen. Jeg nyter det. I 10 minutter. Så kiler kjedet seg fast mellom kranken og ramma. Jeg har hatt ansvar for sykkelen min i to dager etter jeg fikk den tilbake fra sykkelmekaniker i tipp topp stand. Nok tid til å mekke en skjevhet i kjedet. Jeg hopper av sykkelen, løsner kjedet og hopper på igjen. Kjedet hopper opp og ned på kassetten. Annethvert tråkk gir mer kraft fra setet til pungen, enn fra foten til pedalen. Jeg prøver å stå og tråkke, men kjedet glipper igjen og pungen møter setet i fritt fall. Heldigvis har jeg barn allerede.

Foto: Intersport/Per Magne Dalen

Jeg sykler fem minutter til, mer forsiktig denne gangen, før jeg må av sykkelen igjen. Snart ser jeg Allan, min tøffeste konkurrent, bak meg. Jeg lærer snart hvilke gir som fungerer best og får opp farten litt selv om giret hopper. Like før Dyranut, ved toppen av de lange bakkene fra Eidfjord til Vidda, tar Allan meg igjen.

”Heng deg på, Lars. Vi tar igjen de foran sammen.”

Allan og jeg har blitt gode venner det siste året. Vi kjenner hverandres styrker og svakheter, vi ønsker begge at den andre skal ha et godt løp, samtidig som vi begge ønsker å slå den andre. Konkurranse på sitt beste. Jeg henger meg på før kjedet kiler seg fast igjen. Av sykkelen, løsne kjedet, ta opp jakten.

Foto: Intersport/Per Magne Dalen

Foto: Intersport/Per Magne Dalen

Endelig begynner flatene og nedoverbakkene mot Geilo. De høye girene fungerer bedre enn de lave og jeg kan tråkke mer uforsiktig. Jeg har et helt fantastisk sykkelstyre i år, som gir meg egenskapene til en landeveissykkel når det går skikkelig fort. Samtidig har jeg enda bedre aerodynamikk både i tempostilling og tekniske partier, og alltid tilgang til bremsen. Når hastigheten bikker 60 km/t hindrer ikke tempobøylene meg i å ligge nede på ramma og slikke på forhjulet. Jeg suser forbi, får et lite forsprang, og er snart i teten av hele løpet.

Film: Isklar Norseman Xtreme Triathlon, Intersport/Per Magne Dalen:
https://vimeo.com/user45432827/review/284900534/bd33bef7ec

I første bakke etter Geilo tar Allan meg igjen. Vi prater litt sammen mens vi sykler oppover, side om side. Jeg berømmer ham for hvor sprek han er i motbakkene og han berømmer meg for nedoverbakkene. Slik jeg husker det, gikk samtalen omtrent slik:

”Du er flink!”

”Nei DU er flink.”

”Nei DU er flink.”

Foto: Kristian Horne

Allan får en liten luke opp bakken. Jeg tar det rolig. Jeg vet jeg tar det igjen i neste utforkjøring. Slik fortsetter vi helt til siste monsterbakke opp mot Imingfjell. 7 km med vegg. Der bestemmer jeg meg for å henge på Allan. Egentlig mer for å vise at jeg har masse krefter igjen hvis jeg vil, enn fordi jeg tenker at det er nødvendig. Litt tiurleik må man jo ha, selv om man er kompiser. Jeg tar ham igjen i bakkene ned fra Imingfjell. Å prøve å få noe betydelig forsprang på Allan til andre skiftesone vil koste mer enn det er verdt.

Ned fra Imingfjell har jeg hilst på hvert eneste hull tidligere. De er som fjerne familiemedlemmer som jeg bare ser et par ganger i året og som det er best å holde på en armlengdes avstand. Jeg har bilder av dem blant bildene av Mari og Kaia på telefonen. Da husker jeg hvor de er og slipper nærkontakt av den typen som sendte meg i grøfta i 2016. Jeg tror det er ned disse bakkene GPSen ga meg makshastigheten på 99 km/t. Jeg skulle gjerne bikket 100, bare for å ha gjort det, men erfaringsmessig er det nesten umulig i Norsemanløypa uten litt dragsug fra biler.

Etter ca 40 km med nedoverbakke og familiære hull begynner løpinga. Jeg skifter på 25 sekunder, tre sekunder bak rekorden til servicesvensken.

For å sitere min egen oppsummering fra fjorårets Norseman: ”Allan har tatt innpå”, eller den fra 2013: ”Allan løper lettere enn meg, og jeg har ikke sjans til å henge med”,  2014: ”Jeg ser Allan sprette av gårde som en antilope”, eller 2015: ”Allan passerer.” Jeg er sterkest i bakkene. Jeg er ikke affektert … den første kilometeren.

Foto: Per Magne Dalen

Jeg har hatt mine beste løpeøkter noensinne i oppkjøringen til Norseman. Ivrig og motivert har jeg kommet hjem glatt av svette og rusa på kilometertider. Iveren satt seg i leggen. På fagspråket heter det compartment syndrom og kan i verste fall hindre blodsirkulasjonen til foten. Eneste kur for meg er total hvile kombinert med tøying og massasje. De siste to ukene har jeg knapt løpt i det hele tatt og slitt med en legg som er alt for høy på livet. For å ha motivasjon til å stille til start har jeg tenkt at hvile kanskje kunne gjøre godt for løpeformen. Naivt. Leggen brøler og gjør seg gjeldende. Ikke nok til at det går utover blodsirkulasjonen, men nok til at jeg må løpe med lårene som primus motor. Det gir meg lite spenst og suger mye energi. Lårene føler naturligvis at de allerede har dratt sin del av lasset etter 180 km med sykling og etter få kilometer har jeg ikke bein, men tømmerstokker. Hver landing stråler fra foten til hofta.

Etter én time ligger jeg fremdeles på 2. plass. Luken til de bak virket uendelig lang i skiftesonen, men er nesten borte nå. Jeg driter i plassering og føler slaget er tapt. Supporten min roper og heier og prøver å overbevise meg om at løpet ikke er over. Jeg vil bare fullføre.

Magen føler for å sette en stor, brun strek under nederlaget og jeg må ut i grøfta nede ved elven som renner ned mot Tinnsjøen. Samtidig som jeg blotter de kritthvite skinkene mine mot elva, finner en fisker ut at han har fått nok av å fiske akkurat der. Han tusler forbi opp til veien der han har parkert. Der er bilen hans innestengt av min følgebil. Kristian sjonglerer nervøst med rattet og får løst opp i floken. Fisker, hvis du leser dette, jeg beklager både de hvite skinkene, den brune streken og floken. Ta kontakt så jeg kan spandere en laks fra ferskvaredisken på deg.

Nede ved elva har skrenten den perfekte helningen for å gjøre sitt fornødne. Det tøyer deilig i legger og lår, jeg hører panfløytemusikk i ørene og blir sittende mye lengre enn jeg trenger. Ingen som maser, ingen som ber meg om å skjerpe meg. Bare meg, avføringen, skrenten og elva. Jeg kunne sittet der for alltid.

Kristian titter over kanten og ber meg få ”ræva i gir”. Samtidig gjør mamma det mammaer gjør best. Bekymrer seg:

”Mari, kan du ikke si at han skal bryte? Får du ikke snakket til ham? Jeg er bare redd det blir kronisk.”  

Hadde Mari sagt noe, hadde jeg ikke vært vanskelig å be. Men hun vet mitt beste bedre enn jeg gjør selv, så jeg hører aldri noe om det.

Foto: Intersport/Per Magne Dalen

Jeg går og løper om hverandre. Før jeg vet ordet av det blir jeg tatt igjen av Kjell Magnus Antonsen, også kjent som triatlon-Norges triveligste kar, tett etterfulgt av en franskmann. I fjor var Kjell Magnus skadet på løpinga, så jeg unner ham mer enn noen andre et godt løp i år. Jeg ønsker ham lykke til, og lover at vi sees på toppen.

Jeg går mesteparten av den siste kilometeren inn til zombie hill. Avstanden opp til pallplass er på nesten ti minutter. Bakken begynner og Kristian løper ved siden av. Støtene er mye mildere her og det gjør mindre vondt. Dermed innstiller jeg meg på å løpe så langt det går. Jeg får sekunderinger og tiden minker til de foran. Pallplass kan være innen rekkevidde. Den gode gamle innbittheten kommer tilbake. Jeg tar parodisk på meg solbrillene, ser på Kristian, og sier: ”I’m back”. Joviale Kristian, som helst går i kortbukse og islender, smiler forlegent.

”Kom igjen Lars! Nå løper du like fort som du gjorde på samme sted i fjor! Ta en gel! Drikk! Løp! Ville du hatt tenner der du har hår eller hår der du har tenner? Ikke slapp av! Du ser rå ut!” Han holder det gående hele veien opp og gir meg noen vanskelige dilemmaer å flytte fokus til.

Like før Stavsro tar jeg igjen franskmannen og får vite at jeg ikke er langt bak 2. plassen. Servicesvensken og treneren min, Mats, holder følge så godt de kan de siste kilometerne opp steinura. Jeg kommer i mål på tredjeplass på 10 timer og 16 minutter. Riktignok med de beste forholdene jeg har opplevd i løpet av mine 8 deltagelser, men uansett en tid jeg er stolt av når alt var som det var. Det er rørende å møte Mari og 6 måneder gamle Kaia, som smiler når hun ser meg på toppen.

Foto: Intersport/Per Magne Dalen

Jeg har ikke prestert på det fysiske nivået jeg hadde håpet, men mentalt er dette en av mine beste prestasjoner noensinne. Det er ikke så vanskelig å gå i kjelleren når alt går på skinner, men når det meste butter imot er det mye verre.

Avslutningsvis vil jeg rette mine tanker til Hallvard Stensland som på tragisk vis omkom i en sykkelulykke i våres. Han hadde endelig fått plass på Norseman og skulle deltatt for første gang i år. Han var en gledesspreder og inspirasjonskilde og er dypt savnet av alle som kjente ham.

Film: Intersport/Per Magne Dalen:
vimeo.com/284902655

Tusen takk til:
Supporten, familien min og alle sponsorer!
Robust Coaching for trofast treningsveiledning, selv om jeg er vanskelig å forstå seg på!
Knut Ivan Rasmussen for at jeg svømmer så teknisk bra som jeg gjør.
Petter Gustavsen, Claes Henrik og Aerotune for at dere gjør meg og sykkelen raskest mulig.
Naprapatkontoret for behandling og hjelp med skaden min! Og ikke minst Zenproducts for ubegrenset massasje.
Toyota Oslo for følgebil.
Intersport, 2xu, Maxim sportsernæring, Ragde Eiendom og SK Rye for at dere gjør det mulig for meg å holde på som jeg gjør.
Ikke minst takk til Quality hotel Vøringfoss for oppholdet og Norseman-crewet for nok et eventyrlig arrangement.

Utstyr jeg brukte (for de spesielt interesserte):
Våtdrakt: 2xu Propell P:2
Sykkel: Scott plasma premium bike
Styre: Morftech
Hjul: Unaas 55LTD fremhjul, P1000 bakhjul.
Dekk: Vittoria corsa speed (tubular)
Hjelm: Giro aerohead
Jakke: Castelli Gabba
Løpesko: Altra Torin

Sportsernæring: Maxim sportsdrink og instant energy gel. Verken mer eller mindre."

Lars Christian Drivdal Vold, 10. august 2018