For ni måneder siden satte Per Morten Hjemgård seg et hårete mål: Ironman København i august 2018. I hele år har han trent med dette i bakhodet, og for et par uker siden ankom han København med ikke så rent få sommerfugler i magen. Ni måneder med strukturert trening, løpeøkter tidlig på morgenen før jobb, svømmeøkter sent på kvelden rett før sengetid og lange sykkelturer i helgene. Har han gjort de riktige prioriteringene underveis? Vil det bli verdt det?
Her er historien hans om det som ble et minne for livet.

"At hotellet vårt lå kun hundre meter fra mållinjen er faktisk en god tanke når du vet at du har en lang dag foran deg med høy puls! At rommet vårt hadde to etasjer og sengen var plassert øverst, vekket mer en bekymring igjen; ville jeg klare å gå opp trappen etter at jeg var kommet i mål?

Lørdagen ankom Stine og jeg København med DFDS Pearl. Vi tuslet bort til hotellet og brukte dagen på registering, pakking av utstyr i forskjellige poser, race briefing, innkjøp av gel, barer, drikker osv. Det er faktisk en del som må ordnes i forkant av en konkurranse. Ikke minst er det viktig å repetere løypekart, innganger og utganger for sykling, løping og skiftesoner. Du har som regel kontroll helt til startskuddet går, da blir du usikker på alt igjen!

04.50 søndag morgen vekker alarmen på mobilen meg fra en dyp søvn. Det betyr at jeg har sovnet igjen etter et toalettbesøk kl.01.00. Bra, da er kroppen utvilt! Stakk ned i resepsjonen for å hente en frokostpose som jeg hadde bestilt kvelden i forveien. Der var det allerede mange spente deltagere og kø ved kaffeautomaten. Flere som var trøtte i ansiktet. Frokosten bestod av noen litt kjedelige sandwicher, en super-bar og frukt. Jeg var ikke i nærheten av sulten, men visste at jeg måtte få i meg alt jeg kunne.

Så var det på med tri-drakt og resten av utstyret. Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle komme meg til startområdet som lå ca. 8 km syd for hotellet, men det løste seg allerede i heisen ned. Der traff jeg to finner som skulle samme vei og en svenske hev seg også med, så drosjen ble full skandinavisk! Mens vi står å venter på drosjen, så kommer det en gruppe med nordmenn forbi og jeg spør dem hvordan de skal komme seg dit; de skal ta Metroen! Det er jo alltid noe man ikke får med seg, og dette forklarer hvorfor jeg var den eneste som løp tilbake til sentrum etter å ha levert sykkelen i T1 (første skiftesone) dagen før.

Kvelden i forveien hadde jeg levert sykkelen og blå pose med sykkelutstyr og rød pose med løpeutstyr der hvor starten for svømmingen skulle foregå. Så det eneste jeg hadde med meg på søndagsmorgenen var den hvite posen med våtdrakt, hette og svømmebriller. Logistikken rundt de 3000 deltagerne er fantastisk bra og det er relativt enkelt å finne posene sine undervis i konkurransen.

Det er plenty toaletter på området, men dokøene er superlange. Vi MÅ på do før vi starter. Jeg må likevel smile litt for meg selv, når jeg ser en deltager komme ut av toalettet for så å stille seg bakerst i køen igjen! Før start er det alltid en fin merkbar spenningen blant deltagerne. Alle smiler og hilser, deler erfaringer og gir hverandre støttende oppmuntringer. Jeg treffer mange fra Norge og alle har forskjellige erfaringer. Vi leer mye. Litt nervøst.

Nye svømmebriller skulle vise seg å ikke bli en suksess. En gylden regel uansett idrett er; ikke bruk utstyr du ikke har trent med! Likevel er det jo fristende å kjøpe nytt utstyr som du tror kan gjøre konkurransen bedre på en eller annen måte. De svømmebrillene jeg bruker til vanlig strammer veldig og jeg får vondt rundt øynene etter en times tid. Så jeg kjøpte nye litt spontant på lørdagen. Planen var å teste de under oppvarmingen og så løpe opp å bytte hvis de ikke fungerte. Men de fungerte. De var store, nesten som en dykkermaske og satt perfekt.
07.40 – starten går. Det kribler i magen. Jeg har sluttet å se rundt meg. Er bare fokusert der jeg står i kø for å kaste meg ut i vannet. Jeg har stilt meg opp i gruppen som skal svømme på mellom 1.19 – 1.21. Jeg føler meg sterk og klar mentalt.  Vi står seks og seks på linje og så får vi klarsignalet og løper ut i vannet! Det er faktisk mindre knuffing, sparking og slåing her enn ellers. Men, brillene tar inn vann. Jeg har bare svømt noen få titalls meter, legger meg på ryggen for å tømme brillene, forsøker å stramme de ved å dra i gummiremen. Og så går de i stykker. Festet til strikken er borte og det er ikke mulig å reparere dem.

Jeg blir liggende på ryggen litt rådvill. Det kommer kjapt en kano som vil sjekke at alt er ok og jeg forklarer hva som har skjedd. Hun bare trekker på skuldrene, de har ikke noe å hjelpe med. Skal jeg svømme tilbake på land og forsøke å hente de andre brillene? Må jeg bryte ett minutt etter start? Tiden går, alle dundrer forbi meg. Jeg tenker; jeg kjører på uten briller. Prøver ulike teknikker, blir sliten og litt lei. Det var ikke sånn det skulle starte. Eller ende.

Å svømme bryst har jeg ikke trent på og det ville jeg brukt for mye krefter på, så jeg må crawle som vanlig. Med lukkede øyne. Kikker opp og orienterer meg etter 8-10 crawletak. Justerer kursen, for jeg svømmer i sikksakk. På første broen jeg passerer står det 600 meter. Ok, da er det bare 3200 meter igjen. Jeg passer 1200, 1800, snart halvveis og så 2400. Nå synes jeg det går bedre. Teknikken begynner å sitte. Linsene sitter fortsatt på og nå er det bare 1200 meter igjen før dette er over. (Jeg fokuserer bare på én øvelse av gangen ☺ – jeg vet at det er over 11 timer igjen når jeg kommer i land.)

Alt går. Og det gjør dette også. Jeg kommer opp av vannet på rundt 1 time og 39 minutter. Langt bak skjema. I skifteteltet ser jeg Thomas fra Norge som jeg hadde truffet når vi gikk av båten i København. Han er en gladkar og når jeg forteller hva som har skjedd svarer han bare at ”nå er du her, du klarte det, nå skal vi ha en fin tur videre”.

Det er deilig at det er flatt, i Danmark! Jeg skal vel innrømme at jeg tenkte litt på dette når jeg valgte min Ironman konkurranse i København. Og nå gledet jeg meg til å sykle nordover langs kysten til Fredensborg og så innover til Hillerød og ned igjen til sentrum. To ganger skulle vi sykle denne runden på tilsammen 180 km.

På race-briefingen så sa de at det var ”no pass zone” på 10 km og 170 km. Det betyr at det ikke er lov til å passere andre deltagere på sykkel under disse trekningene. Jeg synes det var litt rart at disse sonene var så lange, men ok. Så jeg tar det veldig rolig fra starten og legger meg i god avstand til han foran. Noen få passerer, men ikke mange. (Det vil alltid være noen som tøyer strikker for lovligheter). Etter 10 km skjønte jeg den egentlig meningen av ”No pass zone” – det gjaldt bare et lite stykke over en bro ETTER 10 km…

Vi suser gjennom Københavns gater og blir heiet frem av tusenvis av tilskuere. Jeg passerer hotellet vi bor på og rekker akkurat å vinke til Stine som står på terrassen. Jeg har smilepuls. Det er dette jeg har trent for og dette er kicket med å være med i konkurranser. Jeg skal ikke vinne. Jeg skal ikke slå noen andres tider. Jeg skal fullføre et mål som jeg satte meg for nesten et år siden, og jeg skal gjøre det med smilepuls.

Jeg legger meg på rundt 33 km/t og jeg tar igjen mange. Men, nå hadde jeg jo også gjort det relativt dårlig på svømmingen så det var jo mange foran meg. ☺ Jeg hilser på de jeg sykler forbi. Jeg rekker å kikke meg rundt. Det er så sinnsykt flott i Danmark. Skulle ønske flere kunne ha vært med på denne turen! Etter 40 km sykler vi innover og terrenget forandrer seg. Fjellape som jeg er, kommer det litt mer kuperte landskapet som en kjærkommen forandring. Ettersom jeg står og sykler i alle oppoverbakker går de fort unna og gir meg en etterlengtet avlastning på rompeballene! Det er jo ikke akkurat noen stressless vi sitter på!

Den ene bakken av betydning på runden var ved Lyngby. Ikke veldig lang eller bratt, i alle fall ikke etter norsk målestokk, men på den brede veien opp mot toppen var det samlet seg hundrevis av tilskuere som heiet oss frem. Det var som å være med på en Tour de France etappe!! Masse musikk og en speaker på toppen som ”jaget” oss opp bakken og over toppen. Der ventet mat, drikke og servicestasjoner.

For mat og drikke må til når vi konkurrerer så lenge og det blir ofte kalt den fjerde disiplinen i triathlon. Jeg hadde fulle flasker på sykkelen, energibarer var teipet til rammen og geleer hadde jeg i lommen på ryggen. Jeg tok imot det jeg kunne få og spiste selv om jeg ikke var sulten. Den varme sommeren vi har hatt i år hadde gitt mange utfordringer på treningen i forhold til å få i seg nok veske og energi. I dag var det overskyet og ca. 20 grader. Perfekt!

110 km ut i løpet, etter så vidt å ha startet på den andre sløyfen, så begynte jeg å kjenne det i bena. Alle råd jeg hadde fått i forkant, var å ta det rolig på syklingen slik at bena ville fungere på løpingen. Så jeg roet noen km/t ned. Kjente at jeg begynte å sitte urolig på sete, vanskelig å finne en behagelig sittestilling. Jeg så frem til at det ble litt kupert igjen! Kilometerne rant unna og klokken min pep for hver 5 km, noe som jeg synes inntraff relativt hyppig.

Tilbake inn i sentrum går det fort og jeg må holde litt igjen. Vi passerer løypen for de som har begynt å løpe (eller begynt og begynt, de beste var vel på siste runden allerede). På vei ned i garasjen hvor de har laget til T2 ser jeg Stine og jeg rekker å rope at alt er bra. Jeg hopper av sykkelen og løper for å hente den røde løpeposen. Ved siden av meg sitter det en sprek eldre dame. ”Nå få vi se om bena er klare for å løpe”, sier jeg. ”Det går nok bra,” svarer hun og smiler, ”nå har vi jo klart det”.  Andre skiftesonen for dagen, og andre gang jeg blir oppmuntret til å smile.

Jeg rekker en rask tur på do før jeg løper opp og ut av garasjen. Nå gjenstår bare 42 kilometer av dagens utfordring. Ca 5 timer igjen. Fint å vite at Stine står rett utenfor hotellet som jeg skal passere mange ganger.  Det er med på å dele opp løypen.

Jeg prøver å finne rytmen, men jeg løper litt fortere enn de rundt meg. Det er litt vanskelig å sette ned farten for å tilpasse meg de andre, men jeg antar at de er slitne så jeg smetter forbi den ene og den andre. Det piper etter første km – 5.20. Pokkern, det er alt for fort. Jeg har planlagt å løpe på ca. 6,25 per km. Prøver å roe ned, men neste pip er på 5.24. Jeg dropper å se mer på klokken og prøver bare å kjenne etter på kroppen hvor fort det bør gå.

Det sies at vi blir heiet frem av 250.000 mennesker langs løypene. Og den nesten 10 km lange løypen som vi skal løpe 4,5 ganger er stappfull av supportere! 10 km går fint unna, men farten går naturlig nok litt ned. 21 km passerer jeg på 2 timer og 13 minutter (nesten det samme som jeg hadde på halv Ironman i fjor) og bena begynner å føles litt stivere.
Jeg finner et tempo som er litt over det jeg hadde planlagt, men det er vanskelig å holde et jevnt tempo. Jeg finner ingen som jeg kan henge på, og det blir litt mye løp og gå. Etter 30 km begynner jeg å gå gjennom alle mat-stasjonene. Jeg trenger avkjøling og energi. All energidrikken, barene og geleene jeg har spist og drukket gjennom dagen har gjort meg kvalm. Det blir for søtt. Likevel vet jeg at jeg må ha i meg noe så ofte jeg kan.

Den siste runden er spesiell. Det vet at du ikke skal løpe tilbake en gang til. Du nærmer deg mål! Men, det er et stykke igjen. Fire km før mål begynner det å bli veldig tungt. Det er nok det at jeg ikke klarer å ta til meg mer energi. Jeg får bena til å løpe, samtidig som jeg overhører en samtale mellom to svensker bak meg. De har bestemt seg for å gå de siste 2 km inn til mål. Frustrasjonen min øker når jeg tvinger meg selv til å løpe, men likevel har samme avstand til de bak meg…

Når det er en kilometer igjen setter jeg opp farten. Det er vondt. Men det går fortere. Og jeg er nede på seks tallet igjen på kilometeren. Nå vet jeg at jeg har klart det. Uten å bli skadet eller fått noen spesielle vondter annet enn stive ben. Nå er det sjarmøretappen igjen.

Istedenfor å løpe en ny runde kan jeg nå svinge av til høyre og inn på den røde løperen! Ute har det begynt å bli mørkt  og jeg kjenner varmen fra lyskasterne som viser veien frem mot mållinjen. Lyset er blendene, men jeg hører et jubelsus jeg ikke var forberedt på! Tilskuerne står tett i tett og slår i reklameskiltene og jubler gratulasjoner! Jeg hører speakeren rope ut navnet mitt etterfulgt av ”You are an Ironman”…

Jeg ser opp på målportalen og der står det 12.57.40. Når jeg løper over mållinjen blir jeg møtt av en smilende mann som gir meg en klem og en medalje. ”Gratulerer med vel gjennomført”, sier han, ”you are an Ironman”. Så tar han meg i armen og leder meg bort til gjerdet; ”din kone venter på deg”, sier han smilende. Og der står Stine. Men norske flagg og maskaraen på ville veier. ”jeg er så stolt at jeg sprekker” sier hun og gir meg en god klem. Så kommer mannen tilbake og vil ta bilder av oss. Og av meg på vinnerpallen. Han gratulerer oss minst tre ganger til og sender oss avgårde med noen minner for livet.

I finisher teltet er det mat og drikke. Jeg er ikke sulten, men får i meg en chiabatta og en varm ”ironman-øl”. Jeg henter sykkelen og alle posene med utstyr og så går vi de få meterne tilbake til hotellet. En kjapp dusj og så var det ut å spise i Nyhavn. Og ikke minst; en, nei tre kalde halvlitere”! Jeg er i overaskende fin form, men jeg kjenner det selvfølgelig i bena. Mens vi sitter å spiser får jeg plutselig krampe i bena og i refleks sparker jeg ut så nabobordet hopper bortover. Da kommer kelneren løpende med en ispose. Det har vært slitne ben der før…

Hele helgen var fantastisk. Arrangementet topp gjennomført. På en plakat langs løypen sto det; ”Smil, du har betalt penger for å være med”. Og det var sant. Ni måneder med strukturert trening. Løpeøkter tidlig på morgenen før jobb, svømmeøkter sent på kvelden rett før sengetid og lange sykkelturer i helgene. Et hårete mål langt fremme har hjulpet meg til å gjøre de riktige prioriteringene underveis, men treningsøktene har vært like morsomme som selve konkurransen. Det var verdt det.
En lang dag går mot slutten og når vi legger oss kan vi fortsatt høre speakeren rope til de siste deltagerne som kommer i mål: ”you are an Ironman”!