I utkanten av storbyene inne i lokalmiljøer kan livet føles og observeres på en helt spesielle måte om du følger litt med. 

De to siste ukene har jeg fortsatt min reise i kanten av hovedstaden.  Her har jeg lagt merke til noen helt spesielle trekk jeg gjerne ønsker å skrive om. Første historie ut blir: 

Vibeke Skofteruds Minneløp - 1 mai Slitu ( løpet som egentlig ikke skulle finnes)

Hele Norges glad jente Vibeke Skofterud gikk dessverre bort i en ulykke i fjor sensommer. Jeg var bekjent av Vibeke og broren Tormod. Jeg tok blant annet dykkerkurs med Vibeke en vinter i drøbaksundet, og vi var på dykkerfeire i Malta en sommer. Jeg husker veldig godt LIVET Vibeke utstrålte. Hun var 17 år på den tiden, og når jeg tenker på det nå. Husker jeg godt hvor utrolig spesiell hennes personlighet var. Hun spredte glede og latter, var utrolig hjelpsom og motiverende og ett flott menneske. Samtidig husker jeg hvordan Vibeke var når hun skulle konsenterer seg om en oppgave. Som når vi skulle klargjøre utstyr, og planlegge dykket. Hun gikk inn i oppgaven på en måte som jeg ikke tidligere hadde observert noen gjøre. Så at Vibeke senere kom på landslaget i langrenn, og var med å vinne gull i VM, var omtrent en selvfølge for meg.

Det var veldig trist det som skjedde forrige sommer. Derfor var det en selvfølge for meg å delta på løpet. Som i utgangspunktet var satt opp som ett skirenn. Men lite snø gjorde skirennet om til ett løp den 1 mai.

Bror Tormod deler ut minnefonds midler 

 Jeg hadde tenkt på dette løpet lenge. Fundert og mentalt jobbet med tanken og konseptet. Spesielt fordi jeg hadde kjent henne , og at det da ville være en personlig opplevelse. En merkelig rar følelse som jeg ikke ble klok på før jeg var igang med løpet.  Jeg fikk forøvrig en hyggelig melding fra Morgan Adolfsen i klubben dagen før som lurte på om vi skulle løpe en tur i skogen. Men jeg inviterte han med ut til Slitu. Stedet hvor Vibeke vokste opp, en times tid utenfor Oslo.  Det var veldig hyggelig å se hennes bror Tormod på scenen dele ut minnefondets, og se smilet når han gav sjekken til Slitu håndball.

Nesten 1000 mennesker deltok:

Marit Bjørgen og en rekke andre kjente mennesker tok seg også turen. Det var gøy å se Marit's sønn Marius løpe barneutgaven.  Det reglerett krydde av folk. Her begynte jeg å oppleve og føle det jeg hadde tenkt og undret på i tiden før. Jeg forstod at det ikke kunne tenkes eller forestilles på forhånd. Det måtte oppleves, og rett og slett føles. 

RART, FINT, TRIST, VEMODIG, UNØDVENDIG, NØDVENDIG OG STERKT

Dette ble en opplevelse helt utenom det vanlige. Bakgrunnen er tragisk, men oppmøte og alle menneskene som kom for å hedre var fint. Barn smiler uansett, og vi var sammen om noe. Det eneste varige vi har er minnene av hverandre. Så lenge vi husker lever man. Her strålte Vibeke videre i oss alle. Løpet skulle jo ikke vært på terminlisten, men det ble slik. Derfor betyr det noe ekstra å komme.

Morgan og jeg løp 20 km løypa, preget av relativt utfordrende terreng i først halvdel. Helt i Vibeke's ånd, og noe lettere siste 10. Forøvrig var det flere distanser å velge mellom barneløp på 400 meter, 5 km, 10 km og 20. Så her var det noe for alle. 

Mamma Kristin, delte ut medaljer i mål. Det var utrolig sterkt og spesielt.

Jeg løp altså rundt i 20km og tenkte på Vibeke hele veien. Med det ikoniske smilende bilde av henne med de knallblå øyene.  Det var en opplevelse utenom det vanlige som nevnt. Men hvert skritt var i hennes minne, og jeg er glad for at jeg var der. Jeg smilte når jeg ble sliten i bakker og tungt terreng, jeg ble trist når jeg kom inn i lysløypedelen,  jeg ble alle følelser som finnes. Det ble en lærerik dag.  

Takk for alle smil, all idrettsglede Vibeke. Takk til familien som arrangerte dette "unødvendige/nødvendige" løpet. Jeg anbefaler alle til å ta turen om dere kan, og om dere gjør det. Tenk at dette løpet er mer enn en konkurranse. 

Det er å hedre ett levd liv.