Våger du å hoppe ut i det ville havet, hvor vind, bølger, strøm avløses av ett såpeglatt svaberg. Opplevelsen av å konkurrere under slike ekstreme forhold, gir deg innsikt i  egen yte og konsentrasjonsevne. Å våge er å vinne påståes, det. Men å våge er også å bli bedre kjent med deg selv. Du vokser som menneske og du får bedre tro på hva du klarer å få til. Husk du er helt unik, og du er ikke engang i nærheten av å ta ut ditt potensialet.

Ten Island Swimrun ble lørdag den 17 august arrangert i Gøteborg. I ekstremt krevende forhold. Les den spennende opplevelsen til Svein-Erik under. 

Kenneths, kommentar, det er utrolig fasinerende å lese hvordan Svein-Erik jobber mental under slike forhold. Hvordan han holder fokus, setter seg mål, og er konsentrert om alle deler av løpet. Overvinner frykt på en rasjonelle og målrettet måte. Her har vi mye å lære.  Les og lær.  I tillegg har Svein-Erik en egen evne til å glede seg over å ha oppnådd noe ekstraordinært, men samtidig også å genuint glede seg over andres prestasjon.  

Svein-Erik forteller på sine Facebook siden følgende:

Jeg kom meg til mål. Jeg mestret 10 Island Swimrun, over 17 etapper. Nå er jeg faktisk litt stolt av meg selv. På toppen av det hele ble jeg nr. 2 overall  2+ min bak og 6 min foran. Den så jeg bare ikke komme. Det er visst ikke fake news heller.

Skjønte ingenting. Hadde ikke peiling på at jeg kjempet om seieren der ute på min distanse. Jeg følte bare jeg rotet, kavet og somlet, løp litt feil osv, men jeg kjempet meg kompromissløst fremover. Litt uvirkelig, men kan absolutt leve med at jeg måtte en tur opp på pallen og at jeg ble ropt opp med og som nr 2 - vår norske venn Svein-Erik Bakke med tiden.Tror fortsatt ikke helt på det. Ventet liksom på å få beskjed om at noe var feil.

Dette var tøft, vilt og kult. Før start så jeg en viss risiko for dnf i hvitøyet, kjente litt på min egen frykt og samtidig min respekt for havet. Så jeg gikk inn i meg selv. Bestemte meg for å stole meg selv, stole på utstyret mitt, stole på ferdighetene mine, ta en og en etappe av gangen, starte kontrollert, samt løpe veldig forsiktig og rolig på de såpeglatte bergene. Min målsetting var å oppleve og fullføre, og komme meg i mål uskadet.

Siden jeg hørte om swimrun for første gang og leste at CNN har rangert VM i Swimrun "as one of the toughest races in the World" har jeg drømt om å prøve meg på noe slikt fra øy til øy, i krevende forhold.

10 Island Swimrun ute i havgapet i sverige ble dermed en slags ilddåp i swimrun. Det var en ren solokonkuranse, ingen par. Verdens første hevder arrangøren. Værvarselet var friskt. Vind opp mot 17-19 m/s (arrangøren målte/melder 20 m/s), solid regnvær hele dagen og friske bølger. Arrangøren mente dog at bølgene skulle vi klare. Det kunne jo ha vært verre sa raceleder. Vi måtte bare være forsiktig ved inngangen i sjøen (som stort sett innebærte hopping fra klippene/svabergene) og oppgangene. Det verste sa arrangøren var løpeetappene som kun gikk på såpeglatte svaberg, klipper og steiner (pga. regnet). Vi ble grundig advart om de såpeglatte tekniske løpeforholdene, og oppfordret om å ta det med ro, løpe korte steg, konsentrere oss, bruke hender osv for å unngå skader. Vi kom ut i havgapet for å få en tøff løype i tøffe forhold, og det ville vi få.

Strategien min fungerte egentlig ganske bra. Utstyret fungerte. Hodet fungerte. Hadde en indre ro hele veien. Følte dog at det gikk tungt hele veien, men stresset aldri. Måtte bruke alle fire rett som det var opp og ned, men kom meg gjennom kun med noen skrubbsår på knær, legger og hender. Skled ned fra klippene/bergene noen ganger da jeg ikke fikk grep/feste med føtter eller hender, men slo meg ikke. 3 av svømmeetappene var ganske friske/tøffe. Husker bare at jeg tenkte etter den tøffeste og lengste svømmingen at nå klarer jeg det, nå kommer jeg til komme til mål. Det var en god følelse.

Dog - uten å bli overrasket - ble jeg regelrett og grundig frasvømt av vinneren - en ekte swimrunner - gang på gang. Hvor han fikk sin påhengsmotor fra skjønte jeg aldri. Men, akkurat sånn det skulle være Egentlig var jeg litt småskuffet når jeg kom til mål fordi jeg følte det hadde gått så tungt, jeg hadde kavet/rotet og løpt så sakte, og at jeg hadde så mye mer å gå på. Jeg synes det var tungt å løpe i våtdrakt. Så oppdaget jeg at jeg ble nr 2. (Ser i ettertid at en som var før meg ut fra start har brutt/DNF, samt at jeg passerte Hauk Are  ett eller annet sted der ute i bølgene eller på land, uten at vi helt vet hvor. Han sier at han også løp litt feil ute i løypa. Jeg ser også det var en god del DNF og DNS, så været må ha påvirket ganske mange).

Regnværet var såpass ille at de måtte trekke premieseremonien inn i ett telt. To Nordmenn på pallen ( Hauk Are Fjeld på 3) var kult. Men det var kanskje helt naturlig at en swinrunner fra hjemlandet til swimrun to hjem seieren. De sier det var en veldig flott løype. Derfor må jeg tilbake hit når det er fint vær og se, og når jeg ikke må konsentrere meg så veldig. Et helt strålende godt organisert og hyggelig arrangement, og med usedvanlig god merking underveis.