Fra klubbmesterskapet 2019, foto: Øystein Heggelund Dahl

I dag, mandag 1. juni 2020 er vår 100 årsdag, og vi vil gratulerer alle våre  medlemmer, ressurspersoner, alle forhenværende medlemmer og alle som ønsker å bli medlemmer og alle som i tidens løp har gjort en innsats for klubben, med dagen.

På grunn av koronasituasjonen blir ikke feiringen slik vi hadde planlagt og ønsket i denne omgangen, men vi vil ta det igjen når restriksjonene opphører og lover at en storstilt feiring, det skal det bli.

På dagen i dag, 1. juni 1920, ble vår klubb stiftet på Olaf Ryes plass på Grünerløkka:

Året er 1920. Det er 1. juni, en ganske varm tirsdag på forsommeren i Kristiania. En fjorten år gammel gutt kommer ruslende over Nybrua over Akerselva, grensen mellom øst og vest. Han kaster et blikk over kanten på brua og kikker ned i elva, men angrer straks. Der nede flyter det av kloakk, gamle matrester, papir og døde rotter. Det lukter stramt, han passerer en liten jente som holder seg for nesen, og han kjenner at han blir litt svimmel av den kvalmende stanken. Odd, som gutten heter, forter seg videre over Nybrua og oppover mot Olaf Ryes plass. Han har en plan, han skal møte vennene sine, og den svarte skolevesken av voksduk klasker mot det nikkerskledde låret. Oppe på Olaf Ryes plass går Odd forbi Avholdskafeen, der idrettsklubben Hero ble stiftet seks år tidligere. Odd skrår over plassen og går inn i gården ved brannstasjonen, der faren hans jobber som brannkonstabel. Han kikker inn i stallen i bakgården, der han tilbragte mye tid da han var mindre. Det kommer et par jenter forbi også, som han kjenner fra før. Det er Helen og Ingeborg, storesøstrene til vennene hans, Rudolf og Gunnar, som han straks har avtalt å møte.

Odd og vennene hans, ja nesten alle på Grunerløkka er besatt av en boblende idrettsinteresse. Hver gate, hvert hjørne og hvert kvartal har sin lille klubb. Og det er her, ved vannposten inne på gårdsplassen ved brannstasjonen, denne fine tirsdagen den 1. juni 1920, at Odd Aslaksen møter de jevnaldrende vennene sine, Rudolf Libæk, Gunnar Hansen og Gunnar Kjennerud, pluss lillebroren hans, Halfdan Kjennerud, og de enstemmig beslutter å danne sin egen sportsklubb. De har allerede stiftet flere klubber, "Ild", "Brand", (selvfølgelige navn for brannmannssønner) og "Arga", men disse levde aldri vinteren over.

Den nye klubben skal hete "Djerv". Det er først tre år senere den skifter navn til "Rye". En stilbok som en av dem trekker opp av skolevesken sin blir klubbens første protokoll, og medlemsavgiften blir fastsatt til 25 øre per uke. Av aktiva fører de opp en fotball, og det er nettopp fotball som blir klubbens første idrettsgren.
De har hele 30-40 venner som slutter seg til de nye klubben disse første dagene, og snart er alt klart for klubbens første generalforsamling. Den finner sted i Gamlestallen i Thorvald Meyersgate 38, og nå velges det også et styre. Gamlestallen blir klubbens forsamlingslokale, og medlemmene treffes på Olaf Ryes plass rett utenfor.

Stiftelsen av klubben vår er således ikke så spesiell. Det var et overveldende antall klubber og fotballag bare på Grunerløkka på 1920-tallet, gutteklubber ble stiftet og bukket under like raskt som de ble dannet. Kanskje forsvant kassereren til en annen bydel med hele innholdet i klubbkassen, eller materialforvalterens private bruk av lagerets fotball ble irriterende stor, og klubben ble oppløst, den ene etter den andre. Medlemmene måtte være både aktive og tillitsmenn.

Det som er spesielt for Sportsklubben Rye er at klubben har holdt stand, enighet og demokrati må ha vært større enn vanlig, og medlemmene klarte å holde liv i kameratskapet, i klubbånden, moralen og lojaliteten. Klubben døde aldri ut på grunn av manglende frivillig innsats eller uinteressert medlemsmasse. Det er ildsjeler og ressurspersoner som har holdt klubben levende i 100 år.

Forrige gang klubben feiret seg selv, under 75 års jubileet i 1995, var tidene ganske annerledes. Selv om det "bare" er tjuefem år siden, og mange av oss fremdeles godt kan huske 90-tallet, har verden vært i en rivende utvikling, ikke minst på den digitale fronten. Vi kommuniserer og orienterer oss og innhenter informasjon på helt andre måter enn for tjuefem år siden.
I klubben har dette lettet arbeidet med å få ut informasjon til medlemmene, og gjort medlemmene selv i stand til å kommunisere med hverandre, avtale trening og legge opp løpet mot ritt og konkurranser på en annen måte. Det har også gjort klubbens medlemmer i stand til å sitte på rulle hjemme i sin egen stue og virtuelt sykle sammen med lagkamerater, ikke minst har det vært nødvedig å gjøre det slik den siste tiden. Men det har også gjort behovet for å treffes og snakke sammen rent fysisk mindre.

Men heldigvis har vi fortsatt behov for å trene for å bli gode, eller bare fordi vi har lyst, og når vi kan bruke sosiale medier til å avtale trening, skryte av hverandre, heie og oppmuntre hverandre, har kanskje idrettslagene en fremtid likevel? Det fysiske samholdet man får ved å svette og trene sammen er noe ganske annet enn det man får alene på rulla i sin egen stue i et koronastrengt samfunn, eller langt til skogs i sommerhalvåret.

Som Martin H. Andresen sa det så klokt i sin artikkel "Hvorfor er jeg fortsatt medlem i Rye": Vi skal tilby medlemmene et fellesskap og et sted man er trygg. Og man er ikke trygg før man føler seg inkludert. Så langt viktigere enn å finne gode digitale opplevelser er å skape gode opplevelser hos hver enkelt. Hilse på nye medlemmer på sin første trening. Anerkjenne innsats hos andre. Og lytte til de som har innspill. Tross de beste samhandlingsløsninger, blir vi aldri bedre enn det samholdet vi skaper. Å ha et formål for oss må være viktigere enn plan. Våre mennesker er vikigere enn våre prosesser og ressursgrupper. Samhandling mellom medlemmer må være viktigere enn autoritet og styring ovenfra.

På den måten kan vi se frem mot 100 nye år i Sportsklubben Rye.

GRATULERER MED 100 ÅRS DAGEN!