Perfekte forhold med perfekt temperatur, sol tørre løyper og smilende mennesker, rett og slett den folkefesten vi er vant til. Det er alltid hyggelig å delta på Birken. De er gode på organisering, og Covid håndteringen også i så måte. Det virket noe slunket, men dette fordi de la inn en pause på 1 time midt på dagen slik at det ikke ble overfylt noen steder. 

ENDORFIN ( lykke hormonet) PRODUKSJON PÅ NORSK

Det var rett og slett fantastisk å være tilbake. Løpet utgikk selvsagt i fjor. Jeg elsker å løpe konkurranser, og siste tiden har jeg løpt og deltatt på blant annet Ecotrail i juni  ( hvor vi fikk en fantastisk seier for Rye på 50 KM ved Simon) og ikke minst et av mine favoritt løp Nipkollen Challenge, forrige helg.  Jeg reflekterte over hvor fint det var å se alle smilende og spente mennesker omkring meg. Hvor deilig det var å surre omkring på arenaen på min egen måte, som i en endorfin boble. Jeg suger til meg stemning, livet, messehallen, alle de frivillge, speaker utenfor Håkonshall, og ikke minst blir jeg varm i hjerte av å møte Oddvar Røsten som står å jobber for Kondis.  Jeg elsker normaliteten og det å være med, være i stand til å delta. Det virket til å være å være slik det pleier. 

Rye er alltid med.

I år var vi ikke så mange som vi pleier, kanskje av naturlig årsaker. Men vi er der.. alltid. Det er også fantastisk flott å se at vi bruker vår uniform. Jeg har skrevet det før, vi har noe felles,  vi løper for norges hyggeligste og mest inkluderende klubb ( mulig jeg er litt inhabil her). Men når jeg ser en Rye drakt har vi noe felles, vi har valgt det samme stedet å få utløpet for alle andre ting enn bare det å være deg. Der hvor jobb, hverdagen, livets opp og ned og alt annet blir borte. Der er jeg nærmest  meg selv og sammen med andre. 

REIDARS LØP.

Jeg møtte Reidar Søbstad, når jeg kom i mål. Smilende og glad, og i Rye drakt som gjorde at jeg så han umiddelbart. Jeg har nevnt det før, men Reidar møter jeg overalt. Vi slo av en prat, mens jeg sto på innsiden av målportene. Reidar hadde ifølge han selv en fin tur over fjellet og løp inn til merke som vanlig. 

Låner fra Reidars FB side:

"Birkebeinerløpet 2021 1:53:05, godt foran merkekravet. Mange raske ryeløpere i dag. Topp stemning. Litt lengere løype i år ( nedom og gjennom vakre Maihaugen." 

Gratulerer Reidar, du er rå. 

Mitt løp - 1 merke. 

Jeg har løpt Birken 2 ganger tidligere, og jeg har sprengt meg selv de først 7 kilometer. I år har jeg antageligvis også trente mye smartere, og latt min kropp få anledning til å restituerer seg mellom øktene. Jeg er tidligere syklist og løping er vel egentlig ikke min sport. Jeg løper på styrke og eier vel ikke så veldig mye vakker løpeteknikk. Jeg har forsøkt å lære meg, men om jeg endrer hvordan jeg løper fra naturen av, blir jeg bare småskadet og det går rett og slett saktere. Så jeg løper som jeg er født, som en tønne. Men føler jeg i ok form, og denne gangen må jeg nok innrømme at jeg studerte min to tidligere prestasjoner ganske nøye, slik at jeg kom meg forbi de første 7 ganske tøffe km uten å ha vært oppe i rød sone,  med melkesyre opp til øra. I tillegg blir jeg stresset ( tydeligvis) av å melde meg på i altfor raske puljer, så jeg plukket pulje 12, med estimert sluttid 1:50. De to siste gangene har jeg levert 1:48 og 1:49:20 så det er jo tross alt der jeg ligger tenkte jeg. Slipper også å stå opp før fuglene for å rekke start, noe jeg husker godt fra min tid som syklist. Under Trondheim Oslo ett år, startet vi 04:40. Det er nok mer futt i kroppen klokken 11:55 enn 04:40.

Disponering, og runners high. 

Jeg tok det rolig opp de første km som planlagt, men når jeg ser på tidene mine, har jeg faktisk løpt hver enkelt km over 1 minutt raskere ,med 20% lavere puls. Jeg følte jeg løpe sakte, rolig og når jeg endelig kunne ta i etter bakkene hadde jeg masse krefter i beina. Så jeg dunket på. Ved Sjøseter veien møter man første tavle som forteller om merketiden forventet i alle klasser. Her lå jeg over 2 minutter før merketiden, og jeg visste av studiene at jeg hadde løpte ganske konservativt ( pinne stiv)  siste del tidligere. I år har jeg også løpt mye i terrenget og det kom veldig godt med. Vips så var jeg helt i front av min pulje ( som jeg vant med 1 sekund ) og jeg ventet til 10 km før jeg tok den aller første av mine to planlaget gel's. Midtpartiet er jobbeparti og jeg la inn skikkelig trøkk både i de små kneikene og ikke minst tok jeg i nedover, og jeg raste forbi løpere. Jeg fant en fart jeg kunne holde, passe hardt og jeg følte km ble spist opp. Men jeg var spent.. visste at neste måling kom ved Kroken, god over en time ute løpet for vanlig folk. Når jeg svingte inn venstersvingen så jeg tavlen i det fjerne. Rasket med meg en kopp Cola, hvor 20% ble drukket og resten sølt utover ansiktet i min iver etter å lese min klasses tid. Makstiden i menn 45 viste .... 1. 17 . 23.... jeg scrollet pulsklokken og leste av... min tid   1. 12 . 51 , det er jaggu meg over 1 kilometer i distanse fra tidligere år tenkte jeg!  Jeg kommer til å klare det. Herfra og til mål er det omtrent bare nedover, og jeg fikk som om enda flere krefter på vei mot Håkonshall. Jeg løper for å være med, men det føles fint å klarer å være blant de 25% beste og ta merke, når jeg tross alt løper ganske mye.

Det er lenge siden jeg virkelig har følte på en slik mestringsfølelse, det var rett og slett både gøy, og jeg ble litt emosjonell merket jeg, mens jeg smilte så veldig for meg selv at jeg  fikk vondt i kjeven. Nå må jeg bare opp den ny innlagte Mai haugen bakkene, og til mål og det holdt helt inn.  I mål var min tid 1: 42: 07, over 7 minutter raskere enn merkekravet, og jeg ble selvsagt stolt av meg selv. Det må være lov, selv om jeg kom milevis bak de som vinner. Jeg vant over meg selv, og jeg fikk føle på en vakker glede. Jeg løper selvsagt også neste år. Håper jeg ser og møter mange flere fra Rye.

Av resultatlistene finner jeg:

Reidar Søbstad 1:53:05

Kenneth Antonsen 1:42:07

Bjørn Engen 2:06:53.

Gratulerer til alle!

Løpehilsen

Kenneth Antonsen