Trondheim – Oslo med 15t laget sett fra innsiden av en følgebil

Frank, tidligere taxisjåfør. Rønnaug, tidligere bartender på konserthuset. Jeg, Anna Lina, tidligere deltaker og vinner av dameklassen i T-O. Kunne Rye 15 få en bedre restaurantvogn? Neppe. Likevel var vi nokså spente vi tre som tok flyet oppover fredag.
 

 
Rønnaug hadde tatt et hurtigkurs i trøndersk, og følte seg godt forberedt til å innta byen. Frank hadde tangosko og dressjakke i sekken og så fram til å utforske det trønderske tangomiljø. Jeg hadde også store forventninger til dagen, og hadde lovt de andre to god tid til både sightseeing og avslapning. Jeg hadde tenkt at denne gangen skulle det bli godt med tid til å se seg rundt i Trondheim, nå når jeg ikke skulle pakke loffskiver, telle bananer eller kjøpe bremsebelegg hos Jostein Willmann. Men hvor ble dagen av? Vi skulle se Nidarosdomen, vi skulle sjekke ut cafélivet på Bakklandet, vi skulle finne de spennende butikkene, vi skulle danse tango!

Frank klagde på vondt i en tann. Kunne vi ha en sjåfør med tannverk? Nei. Jeg hadde sagt ja til å stille i lagtempo-NM. Kunne laget stille med jente som ikke hadde kjørt en kvalitetsøkt 3 dager før? Nei (det trodde jeg hvertfall da). Bare Rønnaug hadde kropp og tenner til å komme seg opp vindeltrappen i Nidarosdomen og kunne skue utover trønderhovedstaden. Frank fant en tannlege, jeg fant SATS, og så var fridagen gått.

Klokken 18 begynte nemlig følgebilkurset, og da var vi i gang med oppgaven. Rittleder skremte med at uvettig kjøring ville medføre diskvalifikasjon av laget. Trafikkpolitimannen hadde powerpoint-presentasjon i Rye-farger. Tilfeldig? Antagelig - og i hvertfall uleselig! Men så mye skjønte vi at vi også i morgen ville måtte holde fartsgrensene, ikke stoppe midt i veien eller kjøre forbi på uoversiktlige steder, MED MINDRE politiet ba oss om det. Men likevel på eget ansvar.

Før vi gikk til sengs blandet vi 30 liter Maxim og åpnet 72 colaflasker som skulle stå og "flate ut" over natta. At vi fikk en svært sint telefon fra sekreteriatet sent på kvelden og ble skjelt ut for mangelfull utfylling av innmelding av følgebiler har jeg heldigvis glemt. Skjemaet ble riktignok kontrollert av tre menn der vi leverte det, men det er jo ikke så lett å være mann!
 
Tidlig neste morgen ble Hiace´n fylt opp med gule kasser, og vi setter kurs sørover mot første stopp. Vi husker å nullstille tripptelleren. "Lille flue, du skal ikke flytte", sier Frank og vifter en flue ut av vinduet. Utover dette er det lite dramatikk på første del av ferden.

Vi kjører forbi felt etter felt, og trafikken glir jevnt av sted. Franks kjøreferdigheter og erfaring fra taxikjøring er merkbart et pluss for vårt avansement i køene som oppstår bak syklistene. Vel tre kilometer etter Oppdal finner vi et passende sted for stopp. Kassene settes utover og vi setter oss til å vente. Frank tar seg en liten blund i grøfta. Plutselig er de der! Men så er de videre igjen nesten før vi har merket at de har kommet. 

Vi rydder søppel, flasker og hiver alt i bilen for å komme oss over fjellet til Otta, som er neste stopp. Hele tiden sitter jeg og følger med på himmelen og på løvet på trærne. Hva venter lenger fremme? Mer motvind? Mer regn? Eller kanskje litt sol og medvind - vær så snill? Men slike bønner blir ikke hørt denne dagen. Ikke overraskende.

På Otta er det vindstille, men det regner. Vi fyller flaskene, skriver en plakat, "Rye mat & mer", og følger med på om de snart kommer. De ankommer. Blå på leppene og våte til skinnet. Jarle vil bryte, men har tørre klær i kassa. Med god hjelp får han på seg tørt, og beskjed om å sykle hvertfall hjem til Hundorp.Han setter seg på sykkelen og tråkker seg videre. Ser vi ham igjen på Lillehammer?

Frank har etablert "Franks Brillepuss" og tilbyr gullende rene briller med hjelp av bilens vindusspylere. Rønnaug løper rundt og bistår frosne fingre.
Vi setter igjen tre kasser på bensinstasjonen. Tre 15-timere har gitt beskjed om at de har stoppet på Dombås. Jeg forteller at 17-timern er rett bak, at det er vindstille i Gudbrandsdalen og at vi enkelt kan få kassene over til 17-timerns restaurant. Av resultatlista så jeg senere på natta at forsikringene hadde oppmuntret til videre innsats i regnet.
 

Vi visste det ville bli nervepirrende mellom Otta og Lillehammer. Vil vi rekke frem i tide? Til Kvam går køen i 35km/t. Det er BOC som satte den farten, finner vi etter hvert ut da de endelig svinger av veien for sitt matstopp på Kvam. Farten i køen øker litt, men med rask hoderegning mener vi å kunne fastslå at farten ikke er høy nok til at vi skal rekke frem til Lillehammer før gjestene våre. Hvor er politiet vi ble lovt skulle være der å få trafikken til å flyte? Panikken begynner å bre seg på "kjøkkenet". Mens Frank tilsynelatende har verdens beste tid, tar en ny slurk av kaffen og går glipp av nok en mulighet til å avansere i køen, begynner jeg og Rønnaug å prøve ut stemmebåndets fistel-register. Hva skal vi gjøre? Foran oss ser vi to store tankbiler ingen tørr å kjøre forbi. Vi har kontakt med Randi som sitter i masterbilen, men de kan lite gjøre. Vi prøver å ringe Styrkeprøven, men ingen tar telefonen. Vi har bare ett nummer igjen på lista, og det er 112. Vi vet det er i overkant, men tar sjansen. "Ringer du 112 for å fortelle om dette!!!" Det er hvertfall tre utropstegn i stemmen til mannen som svarer. Det er det eneste nummeret jeg har, svarer jeg spakt. Mannen biter i seg irritasjonen og forklarer høflig at det er politi på veien selv om de ikke er akkurat der jeg er - de er rett sør for Ringebu. Og det er de faktisk. Men først et kjapt stopp på Fryasletta. Pappa hiver inn en veske med proviant. Kaffe og varme kanelboller, og flere flasker varm saft. Min kloke mor og min handlekraftige bror har ordnet det jeg lenge hadde sittet og lurt på hvordan vi kunne få til.

Rett sør for Losna skjer endelig det vi har ventet på. En politimann på motorsykkel vinker oss forbi "gjestene" våre. En annen har stoppet trafikken i motsatt retning og det er trygt å passere. Vi puster lettet ut og setter fart. Diskusjonen går nå høylydt. Skal vi sette ut kassene først, fylle flaskene først, skal vi rygge eller kjøre framover, skal tre eller to! Temperaturen er etter hvert betydelig høyere inne i bilen enn utenfor. Det gjøres flere forsøk på å skjære igjennom, og vi blir etter hvert enige om både arbeidsrekkefølge og arbeidsfordeling uten at noen er skadet. Ti minutter etter at flasker er fylt, kasser satt ut og flasker fordelt kommer Rye-rulla.

Jarle er fortsatt med! Faren hans har møtt opp med en ekstra jakke som han får kledd på seg. Frank har satt opp sin brillepusstjeneste, men går snart tom for spylevæske. Jeg og Rønnaug løper rundt og serverer varm kirsebærsaft. Denne varme overraskelsen gjorde godt også for oss. Å gjøre andre glade er virkelig den største gleden.
 

Ett kvarter etter de andre har forlatt stedet kommer Sten syklende. Merkelig- han er blid som ei sol. Det virker litt rart at det går an å smile sånn i dette været. Er han ved sine fulle fem? Han fyller opp lommene, lar kredittkort og mobiltelefon bli liggende i kassa for å få plass til mest mulig mat. Ryggsmertene som har gjort at han har måttet slippe feltet høres fæle ut, og jeg overtaler ham til å ta to Paracet. Glad og fornøyd (!?) legger han ut på de siste 18 milene. Var det riktig av oss å la ham fortsette?

Vi kommer oss videre, vi også. Vi tar straka vegen til Kolomoen, det siste avtalte stoppet. Underveis har jeg fått flere telefoner fra bekymrede fedre, svigerfedre og ektefeller. Hun som er gift med "nr. 14" har sett oss på veien og lurer på hvor neste stopp er. Hun vil gjerne overraske mannen sin. På Kolomoen kommer også en hel delegasjon av små og store som skal heie på "nr.2". Med fluktstoler og norske flagg tar de plass ved kasse 2. Og så er det bare å vente.
 

De ankommer omtrent som ventet. Fremdeles kalde, men jeg synes å føle et litt bedre humør i laget likevel. Det nærmer seg jo mål og at det er snart mindre enn en tirsdagstrening igjen.

Det ligger en sykkel igjen da de har forlatt stedet. Hva har skjedd? Hun som er gift med nr. 14 kommer ut av bobilen. Skal ikke mannen din være med lenger? spør jeg. Joda, sier hun, han skal være med. Vi løper bort og roper. Lengst bak i bobilen skimter jeg en sykkelskikkelse. I rakettfart skyter han ut og hiver seg på sykkelen og freser av sted. Jeg får gitt beskjed til teknisk om at de mangler en mann. Men det var nære på- hva skulle du inne i bobilen, nr. 14?

Det har vært en lang dag i restaurantbilen, og det er en noe matt liten gjeng som tar fatt på de siste milene inn til Oslo. Har vi egentlig spist noe selv i dag? Ikke mye. Vi svinger derfor inn til Nebbenes på Eidsvoll. Vi har lenge sett frem til dette - å kunne roe det helt ned og få oss en matbit. Men Nebbenes har stengt, og skuffelsen er stor. Vi rekker akkurat å få kjøpt to pølser i brød på bensinstasjonen før også de stenger. Vi har jo fremdeles mange flasker flat cola, bananer og våte peanøtter! Peanøtter blir også myke etter en hel dag i regn.

54 mil og vi parkerer på Løren. Taxi hjem. Siden jeg fremdeles har en jeg bryr meg meget om på sykkelveien tar jeg egen bil opp igjen til mål. For første gang den dagen bryter jeg en av de viktigste trafikkreglene da jeg kjenner hvor sliten jeg faktisk er etter en lang, lang dag.

Så er det å vente igjen. For hvert fløytesignal stiger håpet om at nå, nå må det være dem! Og endelig er de der. Våte, kalde og lykkelige.

Før jeg legger meg sjekker jeg resultatlista enda en gang, og ser med stor glede og lettelse at også Sten er kommet til mål. Med vissheten om at alle dagens gjester er vel hjemme stenger "Rye Mat & Mer" dørene for denne gang.

Anna Lina Toverud