Litt vanskelig å komme ned til svømmestarten - og det hjalp ikke at det var helt mørkt. Foto: Maria Dahle
  
Vi var syv crewmedlemmer og en havarert Norsemandeltaker som skled ut i det bekmørke vannet klokken fem. Vannet var ikke så ille og jeg fikk raskt en grei flyt på svømmingen. Men etter bare noen minutter kom det noen enorme bølger – heldigvis bakfra, men likevel… Jeg klarte etter hvert å surfe innover på bølgene, det ble faktisk morsomt:-) MEN de siste hundre meterne var det slutt på moroa, vanntemperaturen sank (det var jo i utgangspunktet lite å gå på…) og vi måtte svømme på tvers av bølgene. Jeg syntes ikke jeg beveget meg en millimeter fremover og da jeg omsider kom frem til flytebryggen vi skulle klatre opp på, så jeg den som en to meter høy vegg som tårnet opp over meg og med en mann oppå som klamret seg fast. Men denne mannen fisket meg opp og inn på trygg grunn – temmelig svimmel. 1t22m var helt etter skjema og ganske akseptabelt gitt forholdene.

Ganske modige bølger ved T1. Foto: Maria Dahle

Klær og sykkel sto klar på land så det var vare å tråkke i vei videre. Eller det var nesten ikke nødvendig for vinden blåste meg i god fart innover. Hårek tok meg igjen ved innkjøringen til gamleveien og vi blåste oppover et stykke sammen. Hyggelig med selskap:-) Turen opp til Dyranut gikk egentlig aldeles utmerket, jeg hadde fortsatt ikke kontakt med tærne – som var dypfryst etter svømmingen - men jeg regnet med at det ville ordne seg etter hvert.

På vei opp Måbudalen. Foto: Cathrine Steinland

Fra Dyranut var det bare å seile videre. Spiste en bar mens jeg fløy innover i 60 km/t, men det kunne jo ikke vare. Vind bakfra er hyggelig, men kommer den fra siden er det ikke så morsomt lenger og kommer den i kast fra siden er det direkte farlig. Jeg klamret meg til styret og oppga alle planer om mer spising. Men du verden, det gikk radig til Geilo! Etter hvert så jeg også ryggen til Guy og hørte at Hårek ikke var så forferdelig langt foran han heller – hm, jeg sykler kanskje ikke så ille i bakker likevel:-)

Ved avkjøringen til Imingfjell sto supportteamet klar med påfyll og nyheter om medvind over fjellet. Ser ryggen til Guy igjen oppe i bakken og ser at han har det litt tungt, men han henger seg på og vi småprater opp bakken. Det er et monster av en bakke, men det gjør jo ingen ting når en har selskap.

På toppen av bakken står hele gjengen og heier. Det sitter også en kar i veien og tar bilder og jeg rekker akkurat å tenke at det var da underlig, for sånn pleier jo Jens å gjøre – før jeg ser at det er ham! For en utrolig fantastisk overraskelse! Supportteamet gikk med det fra å være verdens beste til å bli uovervinnelig – og jeg fløy nå om mulig ennå lettere over fjellet og ned til Austbygd. Sykkeltiden ble 8t03m – helt etter skjema det også.

Tenk å finne Jens på toppen av Imingfjell!! Foto: Cathrine Steinland
   
Så var det bare å lunte i vei mot Rjukan. Jeg hadde lagt opp til å bruke 15 min per 2 km frem til Zombie hill og det gikk nesten på sekundet. Cathrine og Kaja sto klare med cola og vann etter hver 2.5km. Det passet fint. Skiftet på å ligge etter og før Guy hele veien. Eirik kom forbi en fryktelig fart og jeg rakk bare å si noe om at det nok var løper han var før han var bortevekk. Jens ble etter hvert bekymret for salt- og kaloriinntaket mitt og beordret buljongservering. DET var lurt. Jeg fikk nye krefter, samtidig som Kaja hadde skiftet og var klar til å løpe sammen med meg.

Zombie hill gikk unna i 5km/t. Eller unna og unna, jeg kom meg opp med humøret i behold – nå i selskap med både Jens og Kaja. Cut-off tiden var betryggende langt unna og supportteamet sendte meg videre med beskjed om at jeg så uforskammet pigg ut. Yess!! Sort t-skjorte i sikte!!

Det var evig langt fra 32k til Stavsro, evig langt. Hadde for så vidt krefter men bena gjorde vondt og de ville bare ikke løpe.

Litt stress på Stavsro. Guy var rett bak, det begynte å bli mørkt og jeg var ivrig etter å komme av gårde – litt for ivrig. Hadde god fart opp stien, men etter hvert ble alt bare trist og leit og vondt. Jeg svelget ned det jeg hadde av cola og ble litt gladere men det holdt ikke lenge. Guy og Maria tok oss igjen og vi gikk sammen oppover på, ved siden og bort fra stien:-/ Så plutselig kommer det to stykker i hurtigtogstempo forbi oss på stien – uten lykt. Noen sa ”var det Rolf og Bjarne?”. Men Rolf lå jo en time bak? Hm. Men det var jammen Rolf og Guy hang seg på toget han også. Dobbelt hm. Jeg hadde mer enn nok med å komme meg et steg videre på det tidspunktet og var ikke klar for å legge om takten.

Så var jammen hytta der! Omsider! Puls på 110 og andpusten som en bardehval og veldig veldig lykkelig! Maratontiden ble 7t53min og sluttiden ble 17.35.

Endelig på toppen! Foto: Cathrine Steinland
     .
En stor takk til Cathrine, Kaja og Jens for at de fikk meg opp, uten dem hadde jeg fortsatt sittet og sutret på Rjukan. De var bare fantastiske!

Og så var den sorte skjorta på plass - endelig!