Frank slo sin egen tid fra Brasil med 19 minutter og det er nå kun to personer som har fullført IM raskere i Norge, i en tid hvor drafting på sykkel var utbredt. Alle Trondheim-Oslo'ere vet hva det innebærer.
Kalmar IM var preget av et sterkt felt og ca 560 startende med en mye mere internasjonal bredde enn tidligere. Hele 10 personer kom under 9 timer, og 2 personer under løyperekorden. Ted Ås ble slått av finske Mika Luoto med tiden 8.27.49(nr 8 i Hawai i 2003). Kalmar er regnet som en rask løype, og det har tydeligvis flere fått med seg. Flott natur og veldig god stemning langs løypa er det også.
 
Det gikk overraskende greit å holde følge med tetgruppen i svømmingen. Kun 2-3 svømmere lå foran denne gruppen, og de tar vi fort igjen på sykkel :) De fleste i topp 10 lå i svømmefeltet mitt. Denne gangen hadde jeg en våtdrakt som passet, en str. mindre enn så langt i år.

Etter rask veksling følger 3 runder av 60 km. Her var det bare å gasse "kontrollert" på, for pulsbelte viste seg fra en dårlig side. Jeg måtte sykle på følelsen, som kan gå bra, men når dagen er lang så er det greit å vite at man ikke er over en viss grense. Lett regn og noe motvind på returen gjorde ikke mye med farten. Det var egentlig bare behagelig med regn. Jeg var veldig fornøyd med å IKKE punktere, noe som gjorde at jeg måtte bryte ifjor. De to første rundene gikk på 1.32 og den siste tok jeg det litt roligere, klok av skade fra Brasil.

Ut på løping var starten bra, og hadde jeg holdt det tempoet ville det holdt til 2.53, men sånn er det ikke når man nærmer seg slutten. Andre runde var veldig hard. Jeg hadde følelsen av å løpe i sakte kino, muligens fordi første runde gikk såpass greit..før siste runde måtte jeg ta en pust i bakken før jeg satte igang og da ble det stopp på hver matstasjon. De siste 8 km hadde jeg krampe, en slags 80% krampe, i begge leggmusklene, men fant en løpeteknikk som reduserte all mulig "overflødig" bevegelse. Da det gjenstod 6km tenkte jeg at det er bare 2 ganger rundt Sognsvann. Det er jo ingen ting.. Jeg satte i en langspurt de siste 2-3 km, på grensen til krampe i høyre bakre benmuskel. De siste 300 meter ble jeg oppfordret til en langspurt fra funksjonærer og andre gjøker. Jeg burde virkelig ikke gjort det, men når målet er så nære og tiden til Arild Tveiten fra 1993 er i nærheten av å bli slått, lar jeg meg ikke be to ganger. Det resultere såklart i kraftig krampe i beina, og jeg klarte såvidt å karre meg over målstreken.

Ikke for å skremme noen, men å sykle Trondheim- Oslo med Expresslaget er nesten like hardt, særlig i forhold til avslutningen på en Ironman. I alle fall når tanken er å løpe hele veien...Samtidig var det en 70åring som gjennomførte på 14 timer og om så uforskammet frisk ut dagen etter. Men for hodet sin del er jeg sikker på at mentaliteten for gjennomføring T-O er en stor fordel.

Nå er det snart Oslo triathlon som er siste runde i Norgescupen. Jeg leder med såpass lite at den som vinner Oslo Tri, vinner norgescupen. Det kan jo bli spennende.
 

	frank på veien i regnetfotograf: Torjus Dahl

	drikke skal man ha. fotograf: Torjus Dahl

	stemning matstasjonfotograf: Torjus Dahl