Lørdag 7.september avholdes årets klubbmesterskap på landevei.
Øvelsen er individuell tempo i Maridalen.
Du er her
U go girl!
| av Heidi Harviken |
| ”U go girl” var slagordet til et av prosjektene jeg arbeidet med som idrettsfrivillig i den sørafrikanske organisasjonen, Sports Coaches’ OutReach (SCORE). Jeg var stasjonert i det nordlige Namibia og målet med prosjektet var å få jentene ut på idrettsarenaen, få de til å føle fellesskapet, bli inkludert, oppleve trygghet, mestring og glede. La de få muligheten til å utfolde seg og stadig nå nye mål ved å våge litt mer for hver gang. Det er akkurat det jeg vil til livs når jeg nå har pinnen i skribentstafetten: Få jentene til å våge!! For hvor blir jentene av når startskuddet går og startnummeret skulle vært festet på brystet? I Namibia som i Norge har jeg erfart at jenter har imponerende kapasiteter i utholdenhetsidretter, men de våger ikke å delta på konkurranser. Ofte i frykt for ikke å prestere godt nok. Kanskje er det nettopp dette som er vanskeligst av alt: å være seg selv, og synes at det er godt nok? Bare èn kan bli best, det lærer vi fort. Men alle kan prestere ut fra individuelle målsetninger. Ikke alle ønsker å måle krefter i konkurranser, men dere som ikke våger må fatte mot! Søren Kirkegaard skal ha sagt det så fint ”å våge er å miste fotfestet en stund. Å ikke våge er å miste seg selv”. Det var vel nettopp slik vi følte det, første gang vi meldte oss på et arrangement som krevde startnummer på brystet. Arrangement vi hadde hørt blitt omtalt som manndomsprøver, brutale og ekstreme. Vi var døve for disse karakteristikkene, meldte oss på og mistet fotfeste en liten stund. Vi handlet som vi snakket og startet opp med treningen, tankevirksomheten, hentet inn tips og råd, ble inkludert i nye miljøer, fikk mange nye venner og mye nytt utstyr. Vi hadde bestemt oss for å nå et mål, derfor nådde vi målet. Konkurransen var over på noen timer, men opplevelsen det ga oss var et minne for livet. Om vi ikke hadde våget hadde vi aldri kunnet føle mestring på samme måte. Idretten utfordrer oss og øver evnen til å presse oss til å nå mål vi i utgangspunktet trodde vi ikke kunne klare. Den gir deg mulighet til å være lykkelig for at du er du! Jenter som driver utholdenhetsidretter er ingen ”jernkvinner” eller ”villstyringer”. Vi er helt vanlige jenter som våger! Vi våger å sette oss ambisiøse mål. Vi må tåle at kun navnet til beste jente blir slengt på resultatlisten, for å vise at også jenter deltok, etter en mer fyldig resultatservice for menn. Vi må tåle å høre at vi er sterke som menn, at vi staker som menn, at vi har ryggtavler som menn, vi leser at ”mange av gutta måtte se seg slått” av oss. Hvorfor skal denne sammenlikningen foretas? Det er da vel ikke så mange jenter som ønsker å være som en mann! Vi kan ikke unngå å legge merke til det! Når menn får skrive om menn i idrettsammenheng blir det brukt beskrivelser, ord og uttrykk som skremmer jenter fra å delta: ”krampekamp”, ”umennesklig blodslit”, ”klarte knapt stå oppreist”, ”beina blir spist av skoene”, ”smertehelvete”. Når fokuset i tillegg er på de best trente gutta med det heftigste utstyret, de sprekeste kroppene og klær fulle av sponsorreklame – er det kanskje ikke så rart jentene ikke våger? Skal flere jenter våge må de få rollemodeller de kan identifisere seg med. På terrengsykkelen, som i hverdagen, gjelder det å ikke være feig, holde farten oppe, se opp og frem, være glad og angripe hindringer så smidig og smertefritt som mulig. Jeg er bare ei vanlig jente fra Elverum som liker å være i aktivitet. Klarer jeg, så klarer også du. U go girl! |
