Lørdag 7.september avholdes årets klubbmesterskap på landevei.
Øvelsen er individuell tempo i Maridalen.
Du er her
Opp og hopp!
| av Anna Lina Toverud |
| Det er underlig hva som sitter igjen av formler og læresetninger etter 18 års skolegang og 10 års yrkesliv. Pytagoras kan jeg vel ennå gjengi, og noen av de 600 latinske plantenavnene jeg pugget på landskapsarkitektstudiet sitter også som klistret. Men best husker jeg det jeg vil kalle ”Eirik Norsklærers læresetning”. Den ble formulert i en av mine norskstiler, den om arbeidets velsignelse, skrevet i 1.gym. Hans røde penn var denne gangen brukt kun til denne ene setningen: ” Vi er fødde aktive”. Og disse røde bokstavene har fulgt meg siden. Er jeg blitt liggende litt lenge på sofaen kommer de opp for mitt indre øye: Opp og hopp, Anna Lina, du er født aktiv- og det skal du ta vare på! Og nå, etter snart ni måneder med et annet lite menneske inne i magen min vet jeg med sikkerhet at vi ikke bare er født aktive - vi er skapt aktive. Da jeg selv ble født - aktiv- på 70-tallet, var jeg lykkelig uvitende om at verden ikke var like åpen for min fysiske utfoldelse. Heldigvis endret idrettsverdenen seg mens jeg vokste til, og alle de lange løp, ritt og renn jeg er blitt så glad i har tilsynelatende alltid vært der også for meg. Jeg tenker ofte at det at jeg meldte meg inn i Sk Rye er det beste jeg har gjort mot meg selv som voksen. Det er ikke bare fordi han som snart skal bli pappa også har skapet fullt av Rye-trøyer. For mens ukebladene fokuserer på trening som middel til en såkalt vakrere kropp, er treningsøktene med kamerater i Rye heller en pause fra de estetiske krav og forventninger vi stadig møtes med som kvinner. Her kan jeg blåse snørret rett ut, spytte, bli skitten, føle at kroppen, ja, den er helt perfekt, den, der jeg lett henger med skigutta opp stien til Barlindåsen. Det er en arena der alt jeg skulle hatt og absolutt ikke skal ha som ”perfekt kvinne”, slik det defineres i Narvesens bladhyller, er uten betydning. Og innimellom, på vei fra Trondheim til Oslo, fra Sälen til Mora eller Rena til Lillehammer oppleves det som betydningsfullt å være med på ”å holde døra åpen” inn til de mannsdominerte idretter og distanser. For fortsatt er vi for få, og fortsatt vekker vi oppsikt i de lange løp. Og fortsatt har ikke alle kvinner mulighet til å oppleve gleden ved et aktivt liv utenfor sine mødres kropper. I 2005 bestemte jeg meg for å begynne med landeveissykling. For meg falt det seg naturlig å begynne å trene med Sk Ryes 17-timers-lag med Styrkeprøven Trondheim -Oslo som mål. Året etter ble jeg med 15-timerslaget - som eneste jente. På en av de første treningene fikk jeg høre at det var veldig hyggelig at jeg ville være med – og som jente ville det være helt ok at jeg lå ”på halen” hele veien, noe som jo ellers regnes for å være en skammelig utnyttelse av lagkameratene. Treningsperioden forløp med mange kommentarer fra overraskede lagkamerater og mannlige konkurrenter. Om kommentarene var for å innlede til samtale, eller om de faktisk var overrasket over at en jente kunne sykle så fort og ha slikt krutt i beina? Tja - jeg håper virkelig det første. Det er en stor misforståelse at det å ligge på halen er et bra sted å være mer enn den tiden det tar å spise. Å være født aktiv innebærer også et intenst ønske om å delta aktivt - å være en god lagkamerat. For etter Dombås, eller er det etter Otta, kanskje ikke før Lillehammer, begynner noe å skje. At man har gjort treningsleksa er fremdeles viktig, men gradvis og umerkelig skrelles stereotypiene av oss. Når han som var lagets raskeste mann opp Grefsenkollen begynner å lengte hjem, når veibanen blir sirup og tiden står stille- da hjelper det likevel ikke mye å ha vært sterkeste mann på trening. At man tilhører det fysisk sterkeste kjønn hjelper ikke lenger en centimeter. Da er det det du evner å fylle hodet med som tar deg til mål. Halvveis i de lange løpene er det at de positive tankene hjelper mer enn et y-kromosom. Selv har jeg tre ”gode hjelpere”: Den ene er å hente frem følelsen fra en god treningstur der alt klaffet og igjen fylle seg med go` følelsen. Det er krevende, men det går. Den andre er heller ikke enkel: Da en gammel jaktkamerat av min far ble spurt om hva han gjorde der ute på elgposten i skogen svarte han: ”Noen ganger sitter jeg og tenker, men andre ganger bare sitter jeg.” Det å slå seg til ro med og glede seg over at det ikke skjer noe og ikke vil skje så mye de neste timene kan være litt av en psykisk prøvelse for et overstimulert menneske av i dag. Med litt øvelse går også dét. Men det siste, og kanskje mest virkningsfulle for å komme seg ut av en negativ tankerekke er å huske på at man ikke er alene: ”Hvordan går det med deg? ”, ”Husker du å spise og drikke? ”, ”Du ser sterk ut!”, ” Det er bra kjørt!” Å gi lagkameraten positiv oppmerksomhet hjelper på eget tungsinn- alltid! Og det er når jeg forteller om dette siste at folk som ellers synes det er helt uforståelig at noen kan tenke på sykle mer enn noen kilometer i strekk, forstår at disse lange løpene kan gi mening og at vi lærer noe som er relevant også for det lengste løpet som vi alle er påmeldt i- livet i seg selv. |
