Jeg er voksen nå, men ikke på Strava. Her om dagen løp jeg en hest. Hva løper du?

Vanligvis pleier spørsmålet hva løper du? å antyde at nå kommer en prat om dine treningsmål eller foretrukne distanser. Rent bortsett fra at det er muligens litt dårlig norsk, så er det likevel ikke uvanlig for en løper å høre dette.

- Jo, jeg løper vanligvis halvmaraton, svarer jeg. Jeg har mål om å perse neste år. Kanskje legge til en setning om at det er jo ikke alltid lengden på løpet, men opplevelsen underveis jeg er på jakt etter. Før kanskje samtalen går videre inn på hva den andre personen er opptatt av. Sine treningsmål, sitt favorittutstyr eller sine foretrukne distanser. Folk som er opptatt av løping blir veldig fort seriøse.

Denne høsten har jeg løpt to halvmaraton. Jeg har til og med perset. Jeg har nådd alle mine mål for i år. Og nå er det ikke flere løp å stille opp i. Likevel er det kanskje nå vi er i den fineste delen av løpsåret, rett før barmarkssesongen er over. Men hvordan skal en holde oppe motivasjonen for å bevege på seg?

Det startet bare som en innskytelse, i et kommentarfelt på Strava. Det var noen som antydet at jeg hadde bedrevet GPS-art. Min første reaksjon var "hva er det"? Så begynte jeg å Google. Og det viser seg at det finnes en verden der ute som liker å tegne i 2D med byen som ark og pulsklokken som rød tusj. I tillegg viser det seg at det finnes noe som heter kartzoologi. Noen kreative sjeler som har satt seg ned med Oslo-kartet på jakt etter fugler og andre dyr de kan oppdage i bykartet. Begge deler er egentlig ganske sært. Dette måtte forenes.

Løping er jo ideelt til dette. Plutselig har man en helt ny dimensjon å forholde seg til. Ikke bare avstand og tid, men også hvordan det vil ta seg ut visuelt i etterkant. En slags orientering uten poster. Plutselig blir man 12 år igjen.

Jeg innså fort at her trengs det retningslinjer: følg eksisterende gateløp i stor grad. Stopp/start av pulsklokken for å kutte igjennom kvartaler skal unngås i det lengste. Man skal ikke være trenge bilderedigering i etterkant for å fullføre tegningen. Og det finnes ikke viskelær, man må løpe med de feilene man gjør.

Jeg 36 år gammel, familefar og kan jevnt over regnes som voksen. Likevel blir fylles jeg av noe barnslig ved å fly rundt i bygatene etter noe som skal bli en tegning. Så neste gang noen spør "hva løper du?" skal en ikke se bort fra at jeg svarer "en ponny!".

A Horse With No Name

The Elephant