Tenkte jeg skulle skrive en detaljert og ganske lang, oppsummering av hvordan Øyeren Rundt 2009 opplevdes fra sykkelsetet. Først og fremst fordi jeg synes det er veldig morsomt og lærerikt å lese slik selv. Håper dere får innsikt i Øyeren, fellesstarter og at dere kjenner dere igjen i slitet og gleden man har ved å delta i sykkelløp.

Øyeren rundt gikk av stabelen 16 august 09. Det er vår sykkelklubb som arrangerer, så det skulle jo bare mangle at vi ikke stiller noe mann til start. Tror vi var 4 mann fra 18 timers laget som stilte. 

Definisjon:

Nekter å dra ut om det regner, og om det regner så er alternativene følgende. 1. ringe hjem, og bli hentet 2. Klage og syte resten av turen, over hvor vått, kaldt og fryktelig.

Tar regn, snø og vind som en bonus. ”Bra jeg får trent på dette”, han som kjører etter de hvite stripene for å lære.

 

Vi i Rye 18 har jo tross alt en kaptein som har universitetsfag i Metrologi. Derfor har jeg blitt vant til å følge med på vær meldingene. Er liksom litt oppladning uken før man skal til pers. Når jeg våknet opp Lørdagen dagen før, trodde jeg at jeg drømte. Bor jeg i Bergen tenkte jeg og satt meg å spise frokost. Jeg har en suveren regnjakke så dette blir bra uansett tenkte jeg. Positiv tenking funker for meg.

For de av dere som leste mitt innlegg om Øyeren rundt og terrengtreninger. Har en relativt god beskrivelse av traseen allerede. Men hvordan skulle man gripe dette an når man kjører ritt, med en hel haug folk rundt deg? Viktig å legge en plan slik at man ikke brenner alt på en gang, hvor skal jeg ta i ekstra. Hvor reiser de aller sterkeste fra, slik at grupper dannes?

 

Hadde satt min målsatte tid til 3.30. Vinneren av løpet de siste årene har landet rundt 3.15. Det gjelder jo tross alt å ha realistiske ambisjoner. Noe å strekke seg etter, men som er oppnåelige. Sykler man i ett 18 timers lag. Er 3.30 en god tid. Jeg har fått trent godt og hatt en fin utvikling i sommer. Så jeg mente bestemt at 3.30 det skulle være oppnåelige om jeg i tillegg hadde gode ben.

 

Taktikk:

Alle vet at man i en fellestart bør sitte fremme, og holde seg der. Helt avhengig av hvor god man er, så er trikset å posisjonere seg etter dette. 3.30 burde tilsi at jeg la meg rundt 30-40 i starten. Helt fremme stilte flere av våre egne Rye XP karer opp, Sparebanken Vest hadde med et helt lag, og en og annen tjukkas. Som også hadde lest Sykkelsport taktikk bind 1 skaff deg en av de fremste posisjonene. Jeg fant min plass mellom 30-40.

Videre hadde jeg ett veldig viktig taktisk mål til, det gjaldt å komme seg opp Fetsund bakkene, og henge med i de aller første stigningene etter startbilen slapp. Alle snakket om at i Fetsundbakkene vil det i år som alle andre år eksplodere. Jeg var klar.

 

Dette skulle bli min aller første fellestart. Jeg har hørt mye prat om fellestarter. Nesten like myte omspunnet og dramatisk overbeskrevet,  som det aller første barnet man får.

” Du kommer ikke til å få sove på minst 6 måneder”, som selvfølgelig bare er tull, så vidt man ikke har veldig uflaks med både ungen og kjerring”.

Overført til sykkelsporten, ” masse knuffing, velt og generell kløning” Flere karer fra Frøy IF, snakket om å legge seg langt bak fra start pga dette. ”Ser ut som der er mange kløner her, så vi legger oss bak” hehe Frøy.

 

Jeg stod der, hørte speaker telle ned. Pulsen stiger, hele feltet dirrer. 10.9,8 osv. Pang. Ett velkjent fenomen i ritt er jo at man har altfor høy puls de første km. I alle fall jeg. Med mine 10 armbrudd opp igjennom tiden. Var jeg egentlig ikke så veldig redd for å falle, så fremt jeg brekker alle andre lemmer enn nakken og ryggen får det gå som det går. Starten går nedover, til vi kommer til Lillestrøm Ved Norgesvaremesse. Ryttere over hele veien, noe vi selvfølgelig ikke fikk lov til ifølge Speaker. Men syklister er relativt senile når løpet først er i gang. Så jeg passet på å ligge i min målsatte pulje, Og for guds skyld ikke fokuser på hjulet til mannen foran, se på ryggen hans. Selvfølgelig ble nedfarten preget av bremsing, ikke noe jevn bremsing som man kan anta om man leser terrenget. Men en masse nervøs jokkebremsing (fant opp ett nytt ord) og man merker ganske raskt om det er noen rundt seg som er mer nervøse enn andre. Det er disse du må passe deg for. Kom deg unna de som ser ut til å skjelve på sykkelen, enten kjører du kontrollert forbi, eller så flytter du deg sakte men sikkert over til en annen side. Vi har startbil foran oss. Den offisielle starten går ikke før vi kommer til bakken etter broen ved Fetsund. Man møter den første bakken før broen etter kort tid, her er det bare å bite tennene sammen. Ikke at det gikk så veldig raskt, men snittet i den første bakken var ca 25 km med pacecar. Her var det bare å henge i. Det var som nevnt viktig for meg å komme med opp bakkene ved Fetsund. Da regnet jeg med at jeg ville kunne ha sjanse å sitte med helt over til Trøgstad. Som utgjør ca 1/3 av Øyeren rundt. Derfor var jeg mentalt klar når jeg kjørte over broen. ”Alle” hadde nevnt eksplosjonen som ville komme her, når bilen slipper er det viktig å følge med. Bilen slapp, midt i bakken etter rundkjøringen. Farten ble skrudd opp til 30 km, på ett blunk. Der oppe var avkjøringen. Jeg var klar, dette går helt fint. Jeg kommer meg over. Mål 1 var oppnådd.

 

Neste delmål var å komme seg trygt over til Trøgstad. Det er her neste store rykk kommer hver år. Reisen hit ville ta nesten 1 time, i ett ganske flatt terreng og jeg antok at det ville være ganske grei skuring å sitte med hit. Men ett ganske greit terreng betyr jo selvfølgelig høy fart. Nå var det viktig å holde posisjonen min og være våken. Spise og drikke litt etter hvert. Jeg begynner alltid å spise en halv bar, etter 45 minutter. Har jo tross alt fått inngående leksjoner av Johan Kaggestad på TV, om hvor viktig dette er. Vel de aller fleste vet hvordan man føler seg i kroppen om man glemmer å spise. Det blir som å ha spiker i musklene og veien hjem blir bare forferdelig. Hvordan man manøvrerer man seg i et sykkelfelt? Vi i Rye 18 har jo tross alt disiplin og kjører organisert rulle. Her var det mye rart. Mange unødvendige sleipinger som er en fare for både seg selv og andre. Brekke over og legge seg inn. Etter hvert som tiden går, blir det klart hvem som har trent siden våren, og de som har funnet frem sykkelen nylig. De orker ikke å holde trykket. Vi hadde en snittfart fra Fetsund til Trøgstad på ca 37 km, Som i og for seg ikke er så veldig høy vel og merke om man har noen mil på sykkelen. Men som sagt er ganske slitsomt for andre. De tidligere nevnte tjukkasene og andre som hadde fått med seg Sykkeltaktikk Bind 1, begynte å sakke akterut. Dermed må man komme seg forbi uten å krasje. Jeg fant ut at den beste taktikken for meg, var å kjøre rolig og styre inn i de lukene som oppstår ganske raskt. Ting går raskt i ett sykkelfelt. En luke det ene sekunder, er bort vekk neste. Ta luken kontant, gjerne med ett par krafttråkk slik at manøveren tar minst mulig tid. Jeg er for øvrig ganske kjent i traktene, så jeg smilte ganske bredt når vi entret Båstad. Trøgstad er like om hjørne, bare ett par svinger og en lang slette som går nedover. Jeg begynte å mentalt forberede meg til neste eksplosjon, som jeg var fullstendig klar over ville komme like etter Trøgstad Kirke. Vi rulle igjennom ”sentrum” i Trøgstad, det tar hele 10 sekunder, der er Kirken. Høyre sving, heng på ikke sovne nå. Og hva skjer, det er en slak helling rett etter avkjøringen. Her dro XP gutta skikkelig til, og feltet ble helt plutselig en lang rekke. Hvor var jeg, selvfølgelig i min planlagte posisjon, vel ute på slette møter man en liten kneik, før man skal kjøre ned noe litt svingete bakker. Da merket jeg flere av mine Rye klubbkamerater som lå like rundt meg kjøre ut til siden for å komme seg enda lengre frem. Smartingene, først inn i bakken, lengst opp før man hiver seg på hjulet. Ta initiativet selv, aggressiv og smart kjørt tenkte jeg. Og heiv meg etter. Dog var jeg litt for treig i avtrekkeren for jeg vant ikke mange posisjoner før vi skulle ned til broen, hvor løpet ofte skiller klinten fra hveten.

Var jo helt klar over at her ville jeg ikke ha en real sjanse mot de sterkeste (men vent ett par år, da lover jeg dere alle mann). Bakken er ikke så utrolig bratt, men hele stigningen er ca 4 km og farten stiger suksessivt. Det er sinnsykt hardt, i tillegg til at man gjerne vil opp og, bli ferdig med bakken så kjapt som mulig. Er det viktig å finne en gruppe å henge på her. Jeg var strålende fornøyd med meg selv her, jeg holdt halve bakken før jeg innså at dette kommer til å ødelegge resten av løpet mitt om jeg ikke får pulsen ned fra 100 % til i alle fall 90 %. Man får blodsmak i kjeften, stokk stive bein og en alvorlig grad av åndenød opp disse bakkene. Gruppe 1 stakk, etter hvert dro en god gruppe på 50-60 mann ifra reelt. Jeg begynte å få føling med lår og puls igjen, så kom mine to hjelpere tråkkende hardt forbi meg. Store karer på 1,90 og godt over 90 kg begge to. Perfekt. Bare jeg får tak i hjulet til den siste karen. Jeg måtte ned i kjelleren, hadde fått byttet batteri på lykten før jeg gikk ned trappen for å lete etter krefter. Det var ett stykke igjen av bakken, og jeg hadde kanskje fått roet ned pulsen litt. Disse to dro ifra de andre, jeg måtte ha bakhjulet. Og der borti hjørne fant jeg den ene esken med krefter jeg hadde spart og hjulet var mitt. Perfekt, bra jobbet. Nå er det greit over til Spydeberg. Det var jeg sikker på. Jeg hadde god kontakt med hjulet til min ene hjelper. Tenkte nå må jeg få i meg en bar. Hånden ned i lommen, henter frem en Maxim, noen ganger er de et rent helvete å håndtere. Ett par kraftige jafs i papiret hjalp ikke, her måtte man til med teknisk biting. Alt mens man ligger i bukken, med en hånd på styret. Men uansett gav den seg, jeg beit av halve sjokoladen. Og da kommer en annen kuriositet i ett sykkelløp. Man mister nesten pusten, og mens man både tråkker som besatt, tygger frenetisk, prøver å få i seg litt vann for å svelge ned den seige guffa stiger pulsen minst 10 %. Det passet jo bra tenkte jeg, og fikk ned de siste delen av Maxim baren. Sykkelløp er ett sant bevis på at menn kan gjøre mer enn en ting av gangen. Tror jeg var oppe i minst fem ulike oppgaver, og da kjære kvinner har jeg trukket fra tankevirksomheten. Slå den dere. Hei hvor det går, disse to gutta passet meg perfekt. De hadde ett tungt og kraftig tråkk. Vi nærmet oss bakken før Solbergfoss. Her merket jeg at jeg sleit betraktelig mindre enn de to vesentlig tyngre karene. Jeg med mine 80kg, mot deres 90+ var til min fordel. Rye 18s, Tryvann opp hver tirsdag har hjulpet en del. Jeg kom litt før opp, fikk igjen pusten for så å ta min tørn over bakke toppene. Vi skulle om ikke veldig lenge opp enda en fæl bakke. Først ned til Solbergfoss i en heidundraene fart, der er kraftverket og fossen. Jeg har syklet denne relativt korte bakken før. Den er ikke så lang, men bratt. I og med at jeg på dette tidspunktetvar klar over at jeg hadde fordel i bakken var jeg ikke redd for å miste følge her. Jeg tok det rolig, sparte litt på kruttet slike att jeg ikke skulle gå sur. Fin og kontrollert opp bakken, selv om den uansett er fæl å sykle opp. Vi tok igjen flere ryttere på vei opp bakken, på toppen var vi samlet en gruppe på ca 8 mann. Enda mer perfekt. Herfra og til Spydeberg gikk det i et fryktelig tempo, det var ganske sterk vind, og jeg merket etter en stund at dette var veldig slitsomt. Mine to hjelpere dro opp tempo og var åpenbart relativt mye sterkere enn resten av oss. Så det gikk i rykk og napp. Slitsomt med andre ord. Når vi endelig kom frem til Spydeberg og svinger mot Enebakk og mål, besto rullen av vi tre, og en annen kar. Resten lå på halen, vi kunne nesten høre pulsen frem i rullen.

 

Som sagt rullen var ved å bli oppløst rett etter Spydeberg. Jeg hadde tatt i alt jeg orket lenge følte jeg. Noe særlig mer innsats nå ville medføre at jeg ikke bare måtte til halen. Jeg ville blåse rett igjennom. Mens jeg tok i, sleit i vinden. Jeg sjekket klokken og distansen til mål. Jeg hadde kontakt med 3.30, om vi holdt farten inn. Av erfaring var jeg klar over at de siste milene ofte er tøffest. Nå måtte jeg være taktisk. De to sterkeste, jeg hadde møtt allerede i bakken ved Trøgstad holdt koken og så friske ut. Jeg bestemt meg og gav beskjeden jeg må hvile. Forsøkte å få ny mann inn i rullen. Men det var som å prate til luft. Ingen respons. Jeg fisket opp en banan, sleit den ned. Må ha en gel i tillegg følte jeg, pulsen synker men jeg har fremdeles stive lår. Merket at folk i halen også sleit, en etter en falt folk av. Til slutt var det kun meg igjen i halen. Gel effekten hadde heldigvis satt inn, jeg kjente det kilte nedover ryggen. Den funket, men lårene var fremdeles stive. Jeg forsøkte ett par føringer, men merket ganske kjapt att farten kombinert med vinden ville ta knekken på meg. Det gjenstår gode tre mil, og jeg må holde inn. Jeg må sitte med, være egoistisk og bare klore meg fast. Etter fem minutter synker farten til kraft kara noe. Den ene begynte å få det. De ba om hjelp, men jeg hadde ikke sjanse. Det var bare nok til å henge med inn, var min beslutning. Jeg fikk kjeft, indirekte i deres dialog. Gratis passasjer, folk som bare skal sitte som en henger osv. Fikk ett snev av dårlig samvittighet, men etter å ha tenkt meg om prellet det av som vann på gåsa. Vi kom oss frem til den lange bakken rett før vi svinger opp mot Enebakk. En veldig festlig bakke forresten. Her fikk jeg dagens maksfart. 81,5 km nedover. Denne bakken, er ganske festlig, fordi man rett før bunnen av den. Kommer inn i ett gårdstun, man ikke ser over og vet derfor ikke helt hva som venter etter en liten kul midt på. Den kiler skikkelig imagen i den høye farten. Jeg hadde ikke kjørt bilen min i 80 over den kulen, men på sykkel nedover da går det greit. Smart ? vet ikke men de to gutta hadde jo fordel av de ekstra kiloene nedover, de var i tillegg litt små sure på meg. Så det var åpenbart at de ville bli kvitt myggen. Nede i veien, må vi svinge inn på en ny vei. Mot høyre. Her satt de to gutta inn ett lite støt. Igjen en kamp om hjul, vi var fire mann igjen. Jeg fikk tak, og holdt meg der. Flott, med disse to gutta klarer jeg tiden. Vi blåste igjennom Enebakk, og noen kilometer senere ble vi tatt igjen av en relativt mye større gruppe. 25 mann antar jeg. Perfekt for oss alle, jeg tenkte lynraskt igjen. Noe erfaring har jeg fra tidligere ritt. Ikke langt bak, der er det dumt å sitte såfremt man ikke er helt nødt. 6 posisjon bestemte jeg mer for. Lot gruppa kjøre forbi, telte 1,2,3,4,5 gav tegn til nåværende sjettemann, slipper du meg inn. Perfekt jeg fikk plass. Hvor ble det av de to andre. Vel han ene var litt sliten, så han la seg litt lengre bak, men den andre la seg i andreposisjon. Hver gang han tok føringene ble farten betraktelig skrudd opp. Han var sterk tenkte jeg, hvorfor var han ikke med de andre. Bra for meg, dumt for han. Det gjenstår ca 2mil, tiden er innen rekkevidde. Jeg ligger perfekt til og pulsen synker til et behagelig nivå rett under 160, drakk og spiste det jeg var mann for. Ny gel. Smilet kom igjen. Til nå hadde alt gått helt etter planen.

 

Farten ble holdt ganske jevn. Til min store glede så jeg en kar fra Rye gjøre flere suverene føringer. Vi var tre fra Rye i feltet, som etter en stund var krympet til 9 mann. Vi nærmet oss mål. For min del startet jeg å merke kjøret ganske greit. Mentalt følte jeg meg bra, men beina brant. Jeg har ikke syklet mer enn dette året, har fått med meg de obligatoriske ritt til oppladningen mot Styrkeprøven, satt med fra Trondheim til Oslo med Rye 18, på 17.33. Men låra mine trenger en god sesong til før de har fått kjørt seg inn og bygget tilstrekkelig med muskler. Det kommer knaker lyder fra høyre kne, samme som gav meg litt juling fra under trondheim oslo i år. Men jeg har ikke vondt så da får det bare stå til. Jeg oppdaget av jeg var tom for drikke. Det var minst en halvtime til mål, og jeg var tørst. Man stopper ikke å fyller vann under ett ritt på 12 mil. Det har jeg fått prentet inn av sykkel naziene jeg kjenner. Og jeg er hjertens enig. Men tørst det var jeg, og ble ikke mindre tørst av å være klar over det. Enda en erfaring rikere tenkte jeg. Positiv tenking er viktig det bitte lille stykket før mål. Overbeviste jeg meg selv om. OG det fungerte, Der borte i horisonten så jeg det lille tettstedet hvor målet for dagen bor. Dette går fint. En liten ganske viktig detalj for resten av historien, er følgende. Når jeg søndagen før hadde test syklet Øyeren rundt, syklet vi ikke de siste tre km, men svingte av ved rundkjøringen opp til skolen. 3.30 i sikte.

Nå var det bare ned den siste lille bakken etter rundkjøringen, og opp en liten bakke. Var klar over at det var en liten kneik før mål, Øystein Bråten fortalte meg det. Men en ting er å bli fortalt, en annen er å møte den etter hardkjør i 12mil. I dag var denne bakken, på ca 800meter. Det bratteste fjell jeg noen gang har syklet opp. Etter kun 30 meter, startet jeg jakten på tau og fallskjerm. Vinglet over hele veien. Trikset har jeg hørt er å finne punkter oppover. Sette seg delmål, å fokusere fremover.  Jeg hadde det tydeligvis ikke aller verst opp denne kneika. Det gav meg trøst. Jeg kom meg opp som tredjemann, dermed er det noen få hundre meter igjen. Jeg var helt i kjelleren, faktisk i krypkjelleren under kjelleren. Rått og kaldt, fuktig og muggent. De siste hundre meterne var de hardeste på hele runden. Men der, der er mål.

Endelig, var jeg i live jepp. Min første fellestart var over. Med en Colaboks, og en baguett servert rett etter målgang hadde jeg endelig oppfattet at jeg ikke viste tiden. Hva ble det, klarte jeg mitt mål på 3.30, nei men nesten tiden ble .3.36.

 Fornøyd? Ja faktisk, jeg tapte mye opp den siste bakken. Kanskje jeg også kunne ha tatt ett minutt om jeg hadde hjulpet mine følgesvenner fra litt mer. Men kanskje også jeg hadde blitt sprengt i filler. 

 

Takk går til gutta som hjalp meg i 2/3 deler av løpet, takk går til Rye for ett glimrende løp. Og takker går til hele sykkelmiljøet som stilte til start denne dagen. VI sees neste år, jeg lover å karre meg under 3.30. Sier vi 3.20.

 

Kenneth 2009.