Etappe 2 er på papiret en av de tøffere etappene med 3 stigninger, 3500 høydemeter fordelt på 120km. Etappen går fra La Seu D’Urgell – Plan de Beret. Dette blir første indikasjon på hva vi har begitt oss ut på.

Starten gikk kl. 07:45, litt kjølig da sola ikke hadde stått opp enda. Første 10 km gikk gjennom byen og slak nedoverbakke med master-bil og feltet samlet. Første stigning gikk over Coll del Canto (1730m). Traseen hadde variert stigningsgrad, bratt i starten > 9% men med «flate» partier på rundt 3-4%. En liten nedkjøring halvveis før det igjen bar oppover mot selve toppen. Allerede på dette tidspunktet var feltet spredt og de fleste syklet i mindre grupper (4-6). På toppen var første matstasjon, før en lang, flott nedkjøring på rundt 20 km.

Deretter fulgte ett flatt parti på 30-40 km gjennom en smal dal og sterk motvind i første del pga. fjellene. En rask drikkepause før det bar videre. Her skulle det vise seg at tempotreningen med Rye 16 hadde noe for seg. Da jeg ikke var fornøyd med tempoet ble det til at jeg ble liggende i front å dra på 20-30 mann. Lett terreng (2-3% stigning) hvor jeg kunne sette mitt eget tempo. Ved inngangen til neste stigning var det mange som takket.

Dette er typisk for stemningen i feltet. Folk er veldig hyggelige og det er lett å komme i kontakt med andre underveis. Da fornavnet til den enkelte i tillegg til flagget til landet den enkelte kommer fra på startnummeret bidrar til at det er lett å kommunisere. Underveis i dag ble jeg kjent med 2 dansker, 3 engelskmenn og en jente fra London, noen franskmenn (typisk samtale: Ca va? Ca va bien!), en fra Israel, 2 nederlendere pluss noen italienere som ikke sa så mye men gestikulerte en del.

Stigningen opp mot Port de la Bonaigua (2072m) var lang med jevn stigning (8-9%) før det gikk over til svinger med 6% stigning de siste 5 km. Med nesten 20 km stigning var det tilløp til panikk 4 km fra toppen da jeg kjente at jeg begynte å gå tom for energi. Panisk injeksjon av gel som ble skylt ned med sportsdrikk reddet situasjonen og var nok til at jeg kom meg opp til matstasjonen på toppen.

Deretter fulgte nye 20-25 km med nedkjøring før siste stigning opp mot Plan de Beret (1904m). Dette var så langt den mest spektakulære stigningen etter min mening. Stigningsprosenten lå rundt 5-6% men man kunne se så å si hele traseen svinge seg frem og tilbake langs fjellsiden. Fra bunnen virket det langt opp til toppen, men det var bare å finne rytmen og håpe at kreftene ville holde hele veien. Maten som ble inntatt på forrige matstasjon så nå ut til å starte å virke for beina virket bedre og bedre jo nærmere mål jeg kom. Farten økte jevnt og trutt likeså. Siste km flatet det ut og ett siste tempodrag gjorde at jeg fullførte under 5 timer.

En fantastisk etappe ble evaluert over en varm lunsj, før det igjen var å sette seg på sykkelen for å sykle 20 km ned igjen til hotellet som lå i dalen. Bortsett fra en velt av Amund, som i ett lite sekund var uoppmerksom og touchet bakhjulet på mannen foran, så kom alle sammen seg velberget i mål godt innenfor tidsfristen. En fantastisk etappe. Neste etappe skal visst være litt lettere, men det store spørsmålet nå er om beina holder koken.