Jotunheimen Rundt 2010.

 Først og fremt takk for turen. I min gruppe kjørte Tarjei Lægreid, Jo Steinvik, Kenneth Antonsen, Bent Erik Vanberg, Jon Ivar Lund, Svein Åge Hansen, Bjørn Ulsaker, Håkon Wattum + 6 andre ryttere fra diverse klubber ( håper ingen er glemt : )

Bare så det er sagt en gang for alle. For en utrolig ritt. Man sykler 430 km i et landskap som praktisk talt tar pusten fra deg. Her er du omgitt av høye fjell, og dype daler. Man har horisont utsikter som turistene betaler i dyre dommer for å komme til, med buss vel og merk. Vi med start nr er så heldig at vi skal få lov til å tråkke alle disse høye fjell og dype daler for egen kraft. Skal ikke skryte på meg for mye, men dette er et ritt du helst ikke bør sykle om du ikke er i noenlunde god form. Man skal klartre 4300 høydemeter over hele tre fjell, Filefjell, Valdresfløya og Sognefjellet, jeg fører også på den lille bakke du må forsere før du kommer inn til Sogndal, en 8 km djevel av en bakke som er lagt inn ca 20 km før mål.

 Selve starten foregår i Lærdalsøyri, kl 21.00 på kvelden, det vil altså si at man står foran en natt med sykling.  Jeg har ikke syklet igjennom en hel natt tidligere.  Noe jeg var ganske spent på. For meg personlig var timene fra kl 01.00 til kl.4.00 de aller værste, jeg var utrolig trøtt. Samtidig var det forholdsvis mye mørkere i år enn tidligere i følge karer som har syklet rittet mange ganger tidligere. I ett strekk var det nylagt og fin asfalt. Noe vi syklister elsker, men den ble veldig mørk og dertil veldig mørkt i tillegg til selve lys forholdene. Man starter å sykle over filefjell ca 70 km og 1013 høydemeter, for så å fortsette over til Fagernes. Planen vår var å forsøke å sitte med gruppe 1 over til Fagernes. Det synes jeg hørtes ut som en knakende god plan, men da gutta i pulje 1 satte opp farten var jeg i standt til å holde de første 1.30 timene. Med puls verdier som var til tider langt over terskel. Kunne sikkert ha pint og plaget meg opp det første fjellet. Men med tanke på at man tross alt skal over hele to andre ganske massive fjell plass er det kanskje lurt å spare litt til disse også. De aller beste syklet løpen på 13.15, og de er i en litt anne klasse. De er så tynne å små, og med så bitte små sykkel at jeg nesten kom i skade for å sykle over dem i starten.  Som jeg nevnte sykler man til Fagernes etter Filefjellet. Vi stoppet på første matstasjon for å fylle flasker og spise litt. Jeg fylte flaskene og forsøkte å spise noe, men fikk ikke ned mer enn en liten bit av en ganske tørr brødskive. Det bekymret meg ganske mye. Det å ikke få i seg mat under et så hardt ritt er det samme som å sakte men sikkert gå i kjelleren. Startet underveis til Fagernes med å tvangsfore meg selv, satt å brakk meg på sykkelen og kunne egentlig når som helst ha stoppet å kastet opp. Gruppen holdt et godt tempo, mens jeg satt å ble mer og mer bekymret for resten av turen. Etter 14,3 mil kommer man til Fagernes, og skal videre opp til Beitostølen opp mot Valdresfløya. Også på denne matstasjonen fikk jeg ikke ned noen ting. Fikk en kopp kaffe, og stappet innpå noe spekemat en eller annen funksjonær reklamerte noe voldsomt for. Følte neste jeg var på jobb ( jobber i Fjordland, og omgies av mat hver eneste arbeidsdag), og fant meg helt plutselig i å diskutere langringstid på denne spekepølsen. Hei hvor det går, og hvor raskt hode gjerne tar deg bort fra det den egentlig ikke vil du skal fortsette å holde på med. Men jeg kom helt plutselig på at jeg hadde glemt å tisse, så jeg rullet ut på veien foran matstasjonen, slik at jeg hadde litt forsprant. Deretter skulle vi opp 1380 høydemeter og ca 6 mil oppoverbakke. Dette ville bli helt avgjørende for meg tenke jeg. Hvilken farte man skulle holde opp her? Jeg hadde fått ganske god oversikt over nivået i vår pulje, vi var ca 17 mann som skulle sykle opp denne bakken. Vi startet ganske friskt, men etter hvert satte Tarjei og jeg oss foran og låste rullen i et passende tempo, slik at vi holdt et bra tempo opp, men ikke kjørte slik at gruppe ble redusert til altfor få mann. Etter det første platået kommer et lite stykke hvor man igjen kan sette igjen rullen. Men etter et par km treffer mann igjen en lang bakke før man når Beitostølen. Her lå jeg lengre bak, og det var et par karer fra Bergen som holdt tempoet foran. De kjørte ganske mye hardere enn Tarjei og jeg hadde, og jeg fikk noe spørsmål om jeg var en av de som holdt farten opp den første bakken, og med påfølgende kommentar om at det var et passende tempo. Da orienterte jeg meg litt mer ( mye av egen interesse selvfølgelig, er ikke så veldig glad i bakker), og forspurte meg en del rundt hva de mente om tempoet. Alle jeg pratet med mente det var litt for hardt, så jeg stakk i front for å be om at de kunne sette ned tempoet noe, slik at vi ikke mistet hele gjengen. De nevnte karene fra bergen mente dette tempoet var slik det skulle være, og at det ikke hadde tenkte på skru det ned ( kommer for øvrig tilbake til disse karene), Jeg argumenterte med at tross alt vil vi ha god hjelp av disse karene både på fjellet og ikke minst på flatene etter hvert. Karen fra Bergen mente at vi skulle sykle på 15 timer, noe jeg fortalte at de aller fleste i denne puljen ikke skulle. Og om han hadde glemt at vi syklet i en pulje som hadde målsatt 16-18 timer. Uansett ville ikke han karen gi seg, etter mye om å men, masse høylytte diskusjoner meg og han imellom. Så jeg tok den avgjørelsen at da lar vi de to karene sykle fra oss, og gav beskjed bakover om at de som skal sykle på 15 timer kommer foran meg, nå, og at jeg skulle være ny fartsholder. Virket som gruppen var fornøyd med denne avgjørelsen, og ingen andre la seg foran. Men de to karene fra Bergen la seg etter en stund ganske langt bak og borte fra meg. Skal jeg være helt ærlig, så brydde jeg meg ikke særlig stor om hva disse to karene mente da det var åpenbart at de ikke var særlig rutinerte i rullekjøring eller generell lagånd i det stor og hele. Ved ankomst til Beitostølen, ( ja vi stoppe for mange ganger!!!!) fylte vi opp litt drikke, og for meg måtte jeg igjen forsøke å spise. Hadde vært kvalm ganske lenge som nevnt, og til min store overraskelse fikk jeg praktisk talt stappet ned to hele brødskiver, og en ny kaffe kopp. Merket at kaffen fungerte bra på kampen mot søvnen. Og følte jeg våknet. Deretter rullet jeg rutinert ut på veien som første mann, her fikk folk utdelt sine klær, som var blitt kjørt dit. Og det skulle vise seg at dette brukte de langt tid på. Min sakte rulle taktikk, gjorde at jeg syklet opp resten av fjellet med firemann, i sakte tempo. Og forventet å bli tatt igjen av gruppen når som helst. Jeg stoppet og tisset, rettet litt på klærne og tok et lite pust i bakken, og lot gruppen ta meg igjen et par km før vi skulle kjøre ned Valdresfløya. Deretter bærer det mot Lemonsjøen, hvor vi igjen tok oss en matbit. Her fikk jeg servert en tomatsuppe i kopp. Det var godt å få i seg noe varmt, og igjen var det godt å få spist. Lyset hadde kommet tilbake, det hjelper mye på trøttheten, Man blir mer våken av lyset. Resten av rittet spiste jeg alt jeg kom over, og fikk i alle fall nok energi. Etter Lemonsjøen, bar det til Lom hvor gutta som hadde syklet før fortalte om en fantastisk lapskaus. Jeg gledet meg til denne, og da vi rullet inn her, skulle jeg få meg en overraskelse. Som nevnte jobber jeg i fjordland, og er vant til mat meg god smak. Dette vi fikk servert, var for det første ikke lapskaus, men en pastagryte med noe jeg tror var kattekjøtt, og oppsummer synes jeg jaggu meg at de kunne ha kostet på seg å smake på dette. Helt sikkert bare jeg som er kresen, men ærlig talt. Jeg var for øvrig ganske våt, ikke av regn men det hadde regnet før vi kom, så det var bløtt på veien. Så jeg gikk ut for å skifte, og her var jeg litt vel treg, gruppen kom ut å syklet fra meg. Pust og pes, hvordan skal dette gå tenkte jeg. Tok det helt rolig og tenkte, jeg kommer til mål uansett. Så jeg syklet relativt hardt, men ikke med 90% i puls for å ta de igjen, og vips så var jeg igjen i gruppen etter et par km. Ved utgangen av Lom, fikk vi en motvind jeg ikke noen sinne har opplevd. Ikke nok med at det var oppoverbakke, vi skulle forsere 1400 høydemeter, men vi ble neste kastet tilbake når man var i front. Det var utrolig slitsomt, sakte men sikkert komme vi oss opp til toppen av sognefjellet. Dette var dagens lengste og hardeste bakken. Den tok aldri slutt. Men man holdt et bra jevnt tempo opp. Helt på toppen ligger det ca 6 serpentivsvinger, som flere på laget ikke overholde hadde lyst til å sykle. Jo hadde dagens beste reaksjon. Han ble neste fly forbanna, og synes at det var det dummeste han noen gang hadde sett. Hehe, holdt neste på å fnise meg i hjel. Selv følte jeg meg super form, og hadde en god følelse resten av rittet. Selvfølgelig var jeg sliten, og i dag har jeg gnag sår omtrent over hele kroppen. Men det går over. Resten av rittet ble for meg en real opptur, vi syklet ned Sognefjellet ( som er et utrolig flott Tur) i rasende fart. Ventet litt i bunn av bakken på Jon Ivar som hadde punktert, og fortsatte i rolig tempo til han var opp i gruppen. Deretter bar det til Sogndal opp den forferdelig bakken som tidilgere nevnt, en liten djevel av en bakke på ca 8 km, for så å kjøre de 13 km som gjenstod til mål.

Igjen takk for turen alle sammen, det var en opplevelsen jeg er glad for jeg har gjennomført. Starter jeg neste år? Det skal jeg uansett ikke svar på i dag……… Men for de av dere som ikke har gjennomført Norges hardeste sykkelritt på landevei. Dette er et ritt du bør en gang sykle. Og da ønsker jeg dere herved en riktig god tur. Men be aware…… det er veldig hardt….

 

Kenneth Rye14