Vekkerklokka ringer litt ekstra tidlig i dag. Den er bare kvart over fire, onsdag 14. juli. Om tre kvarter står bilen med Pål Cato og Freddy utenfor. Deretter er det strake veien til Tyskland og Challenge Roth, kanskje verdens største Ironman-arrangement. Det lille stedet Roth ligger litt syd for Nürnberg. Det er 160 mil å kjøre. Vi har tenkt å være fremme i kveld, derfor denne tidlige starten. Selv skal jeg ikke være med på noe i år, er kun med som ”manager” og fotograf.

Turen går smertefritt, gjennom Sverige og Danmark, ferge fra Rødby til Puttgarden, og videre nedover i Tyskland. Siste del med en del veiarbeider som forsinker, men ved 23-tiden er vi fremme, og blir mottatt med utsøkt gjestfrihet av Waltraud og Alois Höhnl hvor vi skal bo,
i år som tidligere.
Torsdag, fredag og lørdag går med til forberedelser, besøk på messeområdet i tilknytning til arrangementet, trening og avslapning. 
Første start går klokka seks søndag morgen, så det er opp litt over fire for å komme tidsnok til startområdet. Pål Cato og Freddy blir transportert til start med bil av verten vår, Alois, mens vi vanlige dødelige må ta oss frem på sykkel eller til fots.
Det er litt merkelig, i grålysningen, grytidlig en søndag dukker det opp flokker med syklister. Alle har samme mål som vi, svømmearenaen og starten. Challenge Roth sies å være verdens største triatlonkonkurranse. Jeg kan ikke gå god for påstanden, men med 3000 enkeltstartende, og 600 stafettlag er det ikke mange, om noen, som er over. Og med rundt 200.000 tilskuere som kranser løypene, er ikke utøverne ensomme.

Det er kun tre triatleter fra Norge på årets konkurranse. Pål Cato Elshaug og Freddy Olsen fra Rye. Dessuten Kristin Lie fra Royal Sport, som stiller i eliteklassen, og går ut på første start, klokka seks. Selv så tidlig på en søndag morgen, er det stappfullt med tilskuere. Brua over kanalen er helt tettpakket av folk, og etter hvert fylles det på nedover svømmestrekningen. Svømmingen er på 3,8 km, og går i en kanal mellom to sluser. Kanalen er stengt for båttrafikk de timene svømmingen pågår, bortsett fra båtene som skal sørge for svømmernes sikkerhet.
Første start går, og Kristin sammen med resten av feltet er i gang. Etter hvert sende pulje etter pulje av gårde. Stemningen rundt svømmestart er nesten magisk. Det helprofesjonelle opplegget, speakeren, musikken spesielt tilpasset. Alt! Det kan ikke beskrives, men må oppleves. Kl.0620 starter Pål Cato. Freddy kl. 0715. Alle er i gang.

Waltraud, vår husfrue er proff på dette etter mange års erfaring, og har tidsskjemaer på både Pål Cato og Freddy. Faste passeringssteder er lagt inn. Første sjekkpunkt er opp på broen etter svømming. Kristin har allerede passert, hun svømte på 1.10. Pål Cato på 1.11. og Freddy på 1.23. Når begge våre har passert, og sett vel av gårde på de 180 km med sykling de har foran seg, legger vi i vei på våre sykler. Sykkeldelen består av to runder á 90 km. Neste treffpunkt er Solarerberg, etter ca 60 km sykling. Igjen, den som ikke har opplevd folkehavet ved Solarerberg, kan ikke forestille seg stemningen der. Tro det eller ei, men det er ingen overdrivelse å si at dette er fullt på høyde med de verste klatreetappene i Tour de France. Å gå inn i bunnen av bakken er nesten som å sykle inn i en vegg av mennesker som står oppover. Som Pål Cato sa etterpå, - jeg måtte bare bestemme meg for å kjøre, og satse på at de flyttet seg. Du sykler i en tunnel av mennesker, som roper, heier og tar på deg, og stemningen blir ikke akkurat dårligere av speaker og musikk som dunker ut av høytaleranleggene. Kanskje godt at bakken ikke er lenger enn ca 1 km.
 

Neste sjekk er ved Biermeile. Som navnet sier, så er det en gatestrekning på ca 500 meter hvor det er uteservering, og hvor sykkelløypa deler seg. Ut på runde to, eller for de mer heldige, inn mot skiftesone for løping. Og igjen, tyskeren kan dette. Her er det øl og om ikke hornmusikk, så speaker og musikk med skikkelig trøkk. Blir du ikke i godt humør av dette, så er det ikke arrangørens feil. Kristin hadde igjen passert ut på siste runde innen vi nådde frem, men Pål Cato passerer. Han hilser, men virker innbitt, ikke noe smil som forventet. Har han begynt å få trøbbel? En drøy time senere kommer Freddy, som vinker og smiler. Han ser avgjort ut til å være fornøyd så langt. Vi går for å ta en matbit og en øl før flytting til neste passering.
Siste passering sykkel. Nå er det bare ca 5 km til T2, skiftesone for løping, og denne gangen rekker vi å få med passeringen til Kristin. Hun ser det store norske flagget vi har med, nesten før vi ser henne, og roper ”heia Norge”. Ingenting å si på humøret. Jeg rekker akkurat et bilde i det hun passerer. Ca 10 minutter etter kommer Pål Cato. Han har tatt igjen halvparten av forspranget Kristin hadde, men ser ut som om han har det tungt. Vil det holde hele veien?
For å følge med i duellen mellom Kristin og Pål Cato er vi nødt til å forflytte oss til første sjekkpunktet i løpetraseen. Det betyr dessverre at vi ikke får med Freddys passering.
Waltraud er crewleder og viser vei.

Kristin sykler inn på imponerende 5.11. men Pål Cato er enda vassere, 4.57 Freddy kommer inn etter 5.47 Ingen dårlig tid det heller, over 30 km/t i snitt.

Vi har posisjonert oss under brua ved passering ut på løping, etter ca 20 km. Kristin kommer først, vi ser henne på litt avstand, så jeg rekker å ta bilder. Hun smiler og vinker, og er stadig i godt humør. Ingen tvil om at hun er i god form. Pål Cato dukker opp, han ser like innbitt ut, og har tatt ytterligere minutter på Kristin. Klarer han å holde dette trøkket til mål, kan det bli riktig bra. Vi kommer oss opp på brua og sykler til ”checkpoint Jens” hvor speaker Jens Kühnlein fra Roth er en del av vårt crew, og han gir selvfølgelig de tre norske ekstra oppmerksomhet. 
Kristin fremdeles først, Pål Cato nå ca 6 minutter etter. Han har hatt som tradisjon å drikke weissbier her for å justere væskebalansen, men for første gang, dropper han dette i år, hm.. dette lover ikke godt. Crewet konsumerer ølet, så forflytter vi oss tilbake under brua for å få med siste passering.
Nå er Pål Cato bare ca 100 meter etter Kristin. Jeg løper ved siden av og informerer.
- Jeg har sett a, er svaret, og ut fra måten det sies på, skjønner jeg. Han har ikke problemer, men er på jakt, og ”byttet” er innen rekkevidde.
Vi velger å følge opp Freddy. Han er siget, og bare gliser når han passerer Jens som gir han en skikkelig velkomst over høytaleranlegget, etterfulgt av skikkelige rytmer som sender Freddy videre mot mål.

Både Pål Cato og Kristin er i mål før vi ankommer området. Pål Cato løp på intet mindre enn 3.05 og ender opp på respektable 9.18.28 som er ny personlig rekord, og holder til en 58. plass blant 3.000 deltakere. Det er godt jobba! Meget respektabelt av Kristin også, 9.41.50. Og selv om hun sier at hun hadde en høyere målsetting, må det da være svært respektabelt å komme inn som 6. beste kvinne totalt.
Mens vi står i målområdet kommer Freddy inn. Han smiler ikke lenger, høyst forståelig, etter 11.46.40 med hard jobbing. Han har bedt om en kald Cola som Waltraud står klar til å lange over, men i ørska griper Freddy i stedet det norske flagget hun holder i andre hånda. Men, hell i uhell, det norske flagget i hånda på en sliten triatlet, gjør at bildet som taes ved målgang blir funnet verdig til å være med i Clallenge Roth sin kalender for 2011. som vi kunne kjøpe allerede dagen etter. Med Rye-trøye og det hele!

Kvelden går med å juble de siste deltakerne inn til mål. Deretter et skikkelig fyrverkeri.
Challenge Roth er så tvers igjennom profesjonelt, og samtidig med en entusiasme ingen andre stevner jeg har vært på er i nærheten av å matche. Reis ned og prøv selv!

Dagen etter (mandag) er det tid for å ta det med ro, og slikke sårene etter innsatsen.
Men utpå kvelden er klart for bankett, sammen med våre tyske venner, som vi nesten har blitt i familie, etter mange turer nedover for å delta i Challenge.
Banketten gjennomførte vi til skikkelig ståkarakter, med Freddy som erklært vinner!

Bilturen hjem på tirsdag morgen var tyngre, men det har vi glemt nå…