Et skikkelig drønn, og gruppe 2 er i gang. I Lidingøloppet brukes ikke startpistol, det blir for spedt når 18.000 løpere skal av gårde. Det svenske Forsvaret stiller med kanon, intet mindre. I gruppe 2 befinner Freddy Olsen fra Enebakk og Rye seg. 30 km terrengløp skal gjennomføres. Om 10 minutter er det min tur, pulje 3. I alt er det 9 puljer.

Lidingøloppet går i vakker natur i den svenske skjærgården utenfor Stockholm. For å opparbeide goodwill har vi invitert med fruene. Denne lørdagen bruker vi på å løpe, og de er på shopping inne i Stockholm sentrum, en fordeling alle kan leve med.
Høydekurvene viser et høyeste punkt på 48 meter over havet, flat løype med andre ord. Det skulle vise seg å være en feilvurdering…

Jeg har i et par år fundert på å gjennomføre En Svensk Klassiker, som består av Vasaloppet på ski, Vätternrundan på sykkel, Vansbrosimningen, og til slutt Lidingøloppet. Sykling har alltid vært favoritten, og siden jeg har holdt på med triathlon noen år, så har blitt både litt løping og svømming. Nordmenn er jo født med ski på beina, så da skulle det meste være på plass.
Men først skulle det tross alt gjennomføres.

Vasaloppet

Det er kaldt, veldig kaldt. Mellom 15 og 20 minus i startområdet. Jeg står ved inngangen til Pulje 12 og venter på broder´n, som til sin forskrekkelse oppdaget at han hadde tatt med seg feil skipar, og måtte sporenstreks tilbake til bilen etter det rette paret. Ikke noe problem for meg, jeg har kun et par, men i år, for første gang i historien har jeg gått til det skrittet å få skiene profesjonelt preparert hos Milsluker´n Sport. Snart skal jeg få erfare hva det kan gi.
Jeg liker godt å gå på ski, men skjønner godt her jeg står i kulda: Det er noe annet å vente på start i sol og 20 varmegrader, og med ett går det opp for meg hvorfor jeg så sjelden konkurrerer på ski. Der, endelig er broder´n tilbake, og vi kan gå inn i startslusen, blant de siste.

Startskuddet går, og så er vi i gang. Vel ikke riktig ennå, først skal rundt 10.000 skiløpere foran oss flytte på seg. Der befinner elitegutta seg. Oddmund Rustad, Leif Solheim, Freddy Olsen, og ikke minst Pål Cato Elshaug. Vi har alle overnattet på hytta til Freddy, og jeg har lyttet til gode råd og synspunkter. Omtrent like mange forskjellige som det er skiløpere, derved har jeg oppnådd å bli enda mer usikker på hva som gjelder.

Omsider kommer turen til oss i Pulje 8, og vi er i gang. Med 90 km foran seg, skjønner jeg såpass at det ikke er her det avgjøres, men enkelte er stresset, og skifter stadig spor. Det går galt like ved siden av meg, sporskifte, tryning og massefall. Heldigvis rammer det ikke meg.  
Men da vi har kommet oss over startjordet, og skal over veien og inn i stigningen er det bråstopp.
Jeg ser opp. Det jeg ser minner om Chaplins ”Gullfeber”. Hele bakken oppover er fylt med skiløpere som kravler seg oppover, så tett at snøen mellom dem nesten ikke er synlig. Så er vi oppe i det, fiskebein, tråkker på skiene til sidemann, stavene vikles i hverandre, jo da…
Etter omtrent 45 minutter har vi kommet oss til toppen. Underveis har jeg mistet broder´n av syne, han forsvinner inn i folkehavet foran meg. Men nå har det flatet ut, faktisk slakt nedover, og det begynner å bli litt spredning. Endelig tenker jeg, nå kan jeg begynne å gå på ski. Men hvor lenge var Adam i paradis? Så enkelt er det nok ikke. Selv om det har blitt flyt over skiløpingen, så er alle skisporene pakket med folk, og dessverre er det ikke slik som man skulle ønske, at det går fortere jo lenger til venstre sporet ligger. Det blir stadige sporskift, frem og tilbake. Men ok, jeg synes det går lett, god gli, rene barneskirennet. Etter hvert skal jeg kjenne at dette er voksent nok ja. Men enn så lenge, kilometermerkene tikker nedover, noen ganger så fort at jeg kan passere et merke uten å oppdage det, før jeg nådde det neste. 50 km ble passert uten problemer, men etter hvert går det opp for meg at 90 km på ski er langt, styggelig langt. Stadig oppbremsing, taktomslag og sporskifte gjør nok også sitt. Etter passering 80 km begynner jeg av en eller annen grunn å merke en stadig sterkere lengsel etter å bli ferdig. Komme i mål. Broder´n har jeg ikke sett snurten av, så han ligger nok foran meg et sted. Nå er det ikke lenger mulig for noen kilometermerkene å slippe unna. Jeg speider etter dem med argusøyne, men det ser ut til å bli lenger og lenger mellom skiltene. Men alt tar slutt en gang, og endelig er jeg inne på oppløpet i Mora, og til slutt: I mål! Det viser seg at jeg har passert broder´n uten å registrere det, for så vidt ikke noe kunststykke i folkehavet. Tror jeg var 3 min. foran. Men over 8 timer! Huff, ikke akkurat noe å fortelle barnebarna. Kunne jeg finne noen lyspunkter utover å ha slått broder´n? Vel, etter å ha sjekket i resultatlista, viste det seg at jeg hadde passert som nr. 9716 ved første passering, og som nr. 7329 på siste. Ok, en fremgang på 2387 plasser er dog noe. Dessuten skjønner jeg litt bedre all sporskiftingen.
Jeg får leve med den. Forresten så hadde ikke arrangøren råd til medalje heller, som den eneste av arrangementene i Klassikeren.

Vätternrundan

Snøen er for lengst borte, 18. juni, og start for Vätternrundan er like rundt hjørnet. En del turer på sykkelen har det absolutt blitt. Det kan alltid bli bedre, men føler vel at de 30 milene skal være gjennomførbare. Tidlig 17. juni bærer det av sted til Motala for Freddy og meg. Med over 20.000 deltakere fra nær og fjern, var ikke det å skaffe overnatting helt enkelt, litt sent ute kanskje.., løsningen ble dobbeltrom i Vadstena, ca 15 km fra Motala. På 27ans Nattlogi, hva nå det kan være.

Er relativt tidlig fremme i Motala, og til henting av startnummer. Puljebytte for å komme i samme gruppe går glatt. Vi tar den obligatoriske turen gjennom salgsboder og telt. Det ender selvfølgelig med litt klær og stæsj. Plutselig blir vi klar over at noe skjer lenger ned i gata. Gateritt på sykkel! Kort bane, bare rundt noen kvartaler. Masse publikum. Elitesyklister, høy fart og skarpe svinger. Og selveste Robert Vacci som speaker! Høy stemning. Artig. Tiden går, og vi bestemmer oss for å dra til Vadstena og finne overnattingen. Etter noe leting er det klart for oss at vi har funnet 27ans Nattlogi. En gammel villa inne i en stor eplehage.  Skikkelig hjemmekoselig. Vi tar en liten tur ut for en matbit. Vadstena kan anbefales! Rene sørlandsidyllen! I tillegg er det både slott med vanngrav, og kloster der. Finner oss en trivelig uteservering i historisk miljø. Føler oss nesten som et homseektepar der vi sitter. Siden starten ikke går før utpå ettermiddagen, tar vi en øl eller to Det skal visstnok være anbefalt av over hundre leger og en murer.

Rittdagen går med til å orientere seg hvor starten går, finne parkering og litt annet. Vi ba om tidlig start, men tidlig start er egentlig start om kvelden. Kl. 1830. Det betyr nattsykling.
Ok, har man syklet Styrkeprøven, så går vel dette også.
I startområde blir vi satt i båser. Svensker er litt som tyskere: Ordnung muss sein. Men det er effektivt, startbåsene skyfles i tur og orden ut selve startfeltet, snart er det vår tur, og startskuddet går. Vi er i gang!

Været er ustabilt. Det har vært noen regnbyger på formiddagen, men ser litt bedre ut nå.
Det skal ikke vare så lenge. Vi har syklet et kvarter, Det går rolig. Dette er ikke akkurat som starten på Enebakk Rundt! Litt for rolig for Freddy, som er omtrent like lett å stresse som et lemen. Han klarer ikke å holde seg lenger, men legger seg ut, og øker farta. Jeg følger etter. Vi drar forbi horder av syklister. Det ser ut til å være uendelig. De fleste bryr seg ikke. Noen henger seg på, detter av, andre kommer på, etter hvert har vi blitt en gjeng på 10-15 syklister som ligger på utsiden. Etter hvert tynnes det i rekkene, og det aner oss at vi er kommet blant de første.
En rullering har kommet i gang, ikke alle er like fortrolig med det, og noen forsvinner etter hvert. Etter omtrent ti mil er vi redusert til 7-8 stykker. Rulla fungerer endelig brukbart, og det er bra, for nå blåser det ganske friskt i mot på de siste milene inn til Jönköping. Da vender vi nordover igjen, og slipper unna det meste av vind, men på en merkelig måte opplever vi motvind likevel. Ok, sånn er det bare, det er alltid motvind på sykkel. Vind eller ikke, det er virkelig fint her langs Vättern, idyllisk og rolig landskap, godt å hvile øynene på.             

Vi ankommer Fagerhult, som er fjerde matstasjon, etter 140 km. Mye folk i gatene som heier på oss, det setter vi pris på. Stopper på matstasjonen og dytter i oss i full fart, kombinert med tissepause, resten tar vi med på sykkelen etter å ha fylt flaskene. Ute på veien igjen registrerer jeg at det begynner å mørkne, mer skyer har det også blitt, hmm, ikke bra.
Ikke bare blir det mørkere, regner kommer, og øker på. Det siler ned. Timene går i mørket. Det var da ikke så mørkt de gangene under Styrkeprøven? Er nattsynet blitt dårlig med årene tro? Av og til er det den hvite stripa langs veiskulderen vi styrer etter. Etter hvert blir vi rimelig kalde. Plutselig aner vi to skygger over veien. Hva var det? Ikke elg i hvertfall, rådyr kanskje? Så kommer en kommentar i mørket: ”Dom där vil man inte träffa på” Det var villsvin, litt eksotisk for en nordmann, men enig; trolig ikke noe sjakktrekk å sykle på en.

Etter en kald og vått natt, lysner det endelig, og det kjennes ikke så kaldt lenger. Etter hvert gir regner seg også. Vi nærmer oss nordlig vendepunkt på Vättern, Hammarsundet. I det vi vender nesa sørover igjen, kommer vi ut i öpna landskap, og får vinden midt i fleisen.
Men det er bare noen kilometer, så er vi over brua, og får ly fra skogen. Nå er det omtrent 40 km til mål, og vi dropper matstasjonen. Vi er bare 4 mann. Kjenner at jeg begynner å bli rimelig sliten, men ønsker ikke å slippe gruppa nå. Ved ca 30 km kommer vi til en stigning, og jeg sliter med å henge på over toppen. Ingen nåde nå, det kjøres, og jeg detter av. Ok den siste biten skal jeg nok klare på egen hånd. Finner min egen fart, går greit. Det er markering for hver 5 km, men han steike hvor langt det er mellom de siste markeringene!  
Omsider er jeg i mål i Motala. Tiden ble 9.47, Sliten, men under 10 timer? avgjort fornøyd.
Freddy og de siste to svenskene kommer inn på 9. 34. Freddy er også storfornøyd.
6 timers obligatorisk hvile før vi får lov til kjøre hjem blir etter beste evne gjennomført blant bagasjen i bilen. Ikke som senga hjemme nei, men er´n trøtt nok blir det litt søvn likevel 

Vansbrosimningen

Svømming er for så vidt greit det, dog ikke min favorittgren. Men 3 km som Vansbrosimningen er på, skal vel gå.
Dessuten er det 800 meter kortere enn svømmingen på en Ironmandistanse. Og ikke noe sykling eller løping etterpå. No problem!

Vansbro ligger omtrent 10 mil øst for Falun. Litt spesielt er det at Vansbrosimningen foregår i en elv. Det er 2 km nedstrøms, deretter 1 km motstrøms som dessert.
Og med totalt ca 11.000 svømmere, er det liten fare for å svømme seg bort underveis.
I motsetning til Vasaloppet er det her inndeling i puljer (takk for det…).
Freddy deltok i fjor, og har, basert på det, fått en tidligere (og raskere) pulje. Jeg starter omtrent 45 minutter etter. Det er flytende start, det vil si at hver pulje ligger i vannet under en jernbanebru hvor de må holde seg bak et tau som løftes for hver start. Pulje etter pulje sluses ut i elven og under brua. Freddys pulje går i vannet og finner posisjonene, startskuddet går, et hav av armer og bein blandet med badehetter beveger seg nedover elven. Freddy er i siget.

Min tur. Vannet er behagelig, de fleste bruker våtdrakt. To dristige menn stiller til start i Borat-speedo, og høster varierende kommentarer. Klok av erfaring, og noe manglende svømmeferdighet, har jeg lagt meg litt bak teten i starfeltet. Skuddet går, og vi er i gang.
Vi er godt passet på, båter og kajakker ligger langs hele traseen nedover i tilfelle noe skulle skje. Det skal til og med være en drikkestasjon i vannet et sted nedover i elven. Tror ikke jeg kommer til å benytte meg av den. I triathlon blir jeg frasvømt av ganske mange, men her ser det ikke sånn ut, faktisk er det jeg som svømmer fra de fleste!? Kun noen få svømmer fortere.
Hm, dette var noe nytt, mye hyggeligere å svømme i Sverige enn i Norge.
De 2 første km. går fortere enn forventet, selv om medstrømmen ikke har vært så veldig merkbar. Der svinger vi drøyt 90 grader til høyre, og opp siste km i motstrøm, som heller ikke var så plagsom som forventet.
Det er bare å gi jernet inn til mål. Inne på 56.40. Kan ikke annet enn å være fornøyd, selv om jeg er slått av Freddy, som vanlig. Han kommer inn på 54.05.
Medalje, diplom, mat, fryd og gammen. Ferdig med tre av fire, Hjemmat fare.

Lidingøloppet

Kanonen fyrer løs igjen, så er min pulje i gang. Litt knuffing, alltid lett å bli litt stresset i starten, har du startnummer så har du startnummer. Jeg klarer å bevare roen selv om noen løper forbi.
Shit! Der løsner pulsbeltet og siger nedover på magen. Litt kaving med stramming og opp på plass igjen. Ok, fremdeles 29 kilometer igjen å gjøre det på. Første mila går egentlig greit, finne en passende rytme. Terrenget er ganske flatt der løypa slynger seg i den Stockholmske skjærgården. Vakkert. Det er overraskende mye mennesker ute lang løypa og heier. De fleste har slektninger, eller kolleger på jobben som nå skal få litt velfortjent support.
Omtrent halvveis begynner terrenget å endre seg. Stadig kommer motbakker. Ikke så lange, men ganske bratte.
Og selvfølgelig ned igjen på andre siden. Ikke godt for mine gamle knær, jeg må holde igjen, og blir forbiløpt. Men de fleste tar jeg igjen i neste motbakke. Opp og ned, slik går no dagan.
Med omtrent 10 km igjen kommer signaler om at dette er tungt også for andre. På nesten hver bakketopp utføres massasje, og slitne løpere ligger i gresset og får behandling. Med 6 km igjen dukker Abborbacken opp. Vi er blitt advart mot denne, rene mørdarbakken er det sagt.

Av og til er det greit å være litt forberedt på det verste. Men hvor jævlig kan en 40 meter høy motbakke egentlig være? Med 25 km i beina, ganske jævlig faktisk, men ut fra advarslene ved start hadde jeg regnet med at det skulle være enda verre. ”Massasjeofrene” i veikanten virker faktisk litt motiverende, alltid godt å se at noen har det verre. Men nå, plutselig på de siste kilometerne begynner en strøm av yngre damer å passere. Hva er dette, hvor kommer de fra? Jeg prøver å bite tennene sammen i et forsøk på å holde følge. Nytteløst. Det går brutalt opp for meg at dette helt klart ikke er tidspunktet å fly etter jentene. Men så, et skilt med 1 km igjen. Der åpner skogen seg, ut på et langt jorde. Med målseilet i enden, endelig! Jeg gir det siste, og passerer faktisk noen på oppløpet, smiler til fotografen, og så er En Svensk Klassiker gjennomført!

Freddy kom inn på 2.37, jeg inn på 2.52. Slått av Freddy her også. Med 15 minutter, det er godkjent. I våre respektive klasser kom Freddy inn som nr. 58 av 711, og jeg som nr. 12 av 206 deltakere, det kan vi nok leve med begge to.

Så var det hele over. Da gjenstår det bare å finne en utfordring for 2011, som kan gi ny motivasjon til å holde seg i aktivitet.

...................

... og Lars-Erik har funnet sin utfordring for 2011. Han er en av 14 Rye medlemmer som stiller til start på årets utgave av Norseman Xtreme Triathlon