Hadde litt av en sesongoppkvikker her om dagen, rettere sagt mandag forrige uke. La i vei i fra nabolaget på  Stovner i 11 tida på formiddagen med kurs for  Lillestrøm og videre derfra gikk ferden på nr 120 i retning Enebakk.

Hadde egentlig tenkt meg ut en tur til Ski og defra nr 152 hjem igjen til Oslo, men så ble det ikke. Da jeg etterhvert innså at jeg hadde surret med vegnumrene og kjørt langt avgårde i fra riktig avkjøring bestemte jeg meg like greit for at jeg skulle være storkar og tråkke helt til Moss.

Etter å ha forlatt Lillestrøm oppstod et noe mindre problem hva gjaldt reisen. Bakgiret begynnte å hoppe og sprette  og stadig svisje i fra større til mindre klinge på kransen. Fryktelig irriterende og ukomfortabelt, men sta som jeg var var det ikke snakk om å snu etter to mil for reise hjem og justere på giret eller forsøke på noen improvisorisk retting i veikanten.

Etterhvert oppdaget jeg at giret holdt fred ved nr 5 på kransen og der ble utvekslingen liggende hele turen og veksling ble kun mellom store og lilleskive forran.

Dette var alt annet enn noen ønskedrøm og førte til at jeg ikke fikk tatt i tilstrekkelig i de slake utforbakkene og på flatene, samt at motbakkene ble ganske seige etterhvert, særlig de siste milene i sluttinnspurten hjem igjen.

Nr 120 mellom Lillestrøm og Moss gis ingen toppkarakter. Mange hull og skumle sprekker og en voldsom trafikk de to siste milene mellom Våler og Moss, hvor i tillegg høye brøytekanter og autovern med et vogntog eller to i ryggen ikke akkurat var med på å øke trygghetsfølelsen for en syklist på tur.

Fortalte spøkefult til en ryekamerat om turen at man skulle tro det var fanden og oldemora hans som hadde vunnet anbudet på nr 120 så dårlig forfatning som vegen var i.

Men så etter langt om lenge kom jeg omsider til Moss og innerst inne følte jeg at de 9,5 milene fra Stovner var mer enn nok, men i forhold til det som fantes i lommeboka ville jeg neppe komme lenger enn til Kolbotten stasjon.

Ja de rødgrønne prater både store og salige ord om alt det miljøvennlige, fra elbiler til CO2 fangst, men den sure virkeligheten er at togbiletten koster flesk i " verdens beste land å bo i."

Så for min del var det ingen annen råd enn å ta sykkelen fatt på hjemvegen.

Kl 21 på kvelden etter godt og vel 10 timer på farten var jeg hjemme igjen. Med en utkjørt kropp, men et humør på topp.
Ikke minst pga av sola som var med meg helt til den ble tatt ned i fra himmelen utpå kveldingen noen få mil før Oslo.

Så med denne turen var oppkjøringen til den store styrkeprøven 2011 i full gang. Og flere langturer skal det  bli nå som jeg endelig har stuet piggdekkene, ett sett nokian A10 vekk for en god stund fremover. 
Og pr dags dato er bakgiret fullt sammarbeidsvillig igjen etter siste justering.

 Vårlig sykkelhilsen, Erik Sandnes.