Stevnet som var booket inn, var Kalmar Triathlon, i , ja nettopp, Kalmar som ligger på svenske østkysten, rett innenfor Øland. Stevnet hadde også innlagt SM i langdistansetriathlon.

Rye stilte med sitt vanlige superlag, Freddy Olsen og Pål Cato Elshaug. I tillegg var også Line A. Hagen og undertegnede med på laget, en fordobling av styrken fra Rye, ikke dårlig! Og med våre respektive livsledsagere med som heiagjeng og langere i tillegg, følte vi oss godt forberedt. Men flere normenn stilte også. De aktive triathletene fra Oslofjord Triathlon ankom mann- og kvinnesterke, en skikkelig trivelig gjeng.

Svensker er et grundig folkeferd, hvor lite taes på sparket, og så også her. Opplegget var meget profft, med grundig obligatorisk gjennomgang dagen før, i Kalmarsalen. Kalmar er forresten en veldig fin by, med masse historie, som vi dessverre fikk altfor lite tid til.

De fleste som deltar i en full ironman bruker mellom 10 og 15 timer, og det betyr at starten må gå ganske tidlig om morgen, klokka 0700. Innen det skal en prøve å få inn litt frokost, komme seg til startområdet, registreres, startnummeret skal skrives på kroppen med tusj både her og der, sykkel og utstyr rigges til på tilmålt plass, på med våtdrakt, og klar på stranda.

Forventningsfulle triatleter en tidlig morgenstund

De fleste hadde fått med at værgudene hadde skumle planer med vind og store mengder nedbør.

Arrangøren vartet opp musikk, best egnet til begravelser, og bidro ikke til særlig positivt der vi rigget oss til. Tanker som: Dette er jeg vel egentlig for gammel til, begynte å melde seg, der jeg sto på stranda, sammen med de andre gummigutta og –jentene, og så utover bølgene som brøyt der ute.

Bildet viser 3/4 av Ryes gjeng klare til start

Startskuddet går! Ingen vei tilbake, det er bare å hive seg ut i det boksatvelig talt, 3 runder skal vi gjennom. Etter passering av første bøye får vi sjøen rett i mot. Det blir litt baksing, men etterhvert kommer jeg inn i en slags rytme hvor jeg rett som det er, klarer å holde hodet over vann når jeg trekker pusten, du verden! Om man er nede i en bølgedal, er bøyene vi skal runde vanskelige å se, men etterhvert går det på et vis. Samtlige kommer seg gjennom svømmingen, men en deltaker blir faktisk sjøsyk underveis. Han må opp på et seilbrett for å kaste opp, men fortsetter!

På land igjen, Pål Cato først av oss, på 1 time og 16 min, med Line hakk i hæl på 1.17. Deretter Freddy på 1. 25, jeg på 1. 26. Av med våtdrakten på vei mot skiftesone og sykkel.

Noen er helt klart raskere på dette enn andre, for eksempel meg, som klarer å bruke over 8 minutter,og lengste tid av samtlige deltaker, Line bruker ca. 7 min. så vi ligger i en litt egen klasse. Raskest av samtlige var en svensk jente på 1, 27 min. ( så det finnes altså damer som er raske til å kle seg om...?).

Vel, ut på sykkel, og igang med distansen Lillehammer-Oslo; alene mot vinden, ettersom det ikke er lov å ligge på hjul. 3 runder á 60 km.

Det er tett med matastasjoner, svenskene er ”duktiga”. Drikke, bananer, boller og energikakor.

Svensk vann er vel omtrent som norsk, men Vitargo sportsdrikk har jeg aldri prøvd, så der blir det våre ektefeller som må ta seg av langingen, noe de fikser på en utmerket måte. Hva skulle vi gjort uten dem?

Milene går unna rimelig greit, men omtrent halvveis ut i syklingen smeller værgudene til med regnværet. Alle himmelens sluser åpner seg, og det blir liggende et par centimeter vann på veien.

Med vinden i tillegg, blir dette ganske friskt i perioder. Nå får jeg litt igjen for å ha tatt meg tid til å dra med en vindsvest. Det gjør susen! Nå kan jeg kose meg, mens jeg ser på stakkarene som kun kjører i singlet. De har det nok ikke særlig varmt nei.

Vi kjører frem og tilbake på samme vei, og har således flere muligheter til å møtes, hilse og oppmuntre hverandre underveis. Pål Cato har trått til fra start, og blir, ikke uventet, ganske så langt foran. Det går unna, og etter 5. 09 er han ferdig med de 18 milene. Freddy har helt klart dagen på sykkel, for han bare gliser bredt ved hver passering. Og tiden, 5. 34 (ny pers!!!) levner ingen tvil om at bena fungerer. Line smiler, og vinker iherdig når vi møttes. Og jeg?  Vel, med min problematiske mage rimelig på parti, har jeg vel heller ingen grunn til å klage.

Line på sykkel

Vi syklet begge på 6. 12. Hadde vel egentlig regnet med bedre tid enn Line på sykkel, Hmm...

Ettersom jeg var sist ferdig med svømming, kommer jeg også sist ut på avsluttende øvelse, maraton. Bena fungerer overaskende bra, i det minste foreløpig, så det bærer trøstig ivei.

Her er det også tre runder (á 14 km). Omtrent midtveis på første runde kommer Pål Cato i god fart. Han er på retur i 2. runde, og straks halvveis, heldiggrisen. Freddy er den nestejeg møter, på retur i første runde. Han ser også rimelig pigg ut, om enn ikke like smørblid som på syklingen. Men hvor er Line? Hadde et rimelig håp om at jeg ikke lå lenger bak enn at det burde være mulig å ta henne igjen på løpingen. Joda, etterhvert får jeg henne i siktet, og passerer henne omsider. Pål Cato på nytt, siste runde, stadig i stor fart, meget konsentret og innbitt.

Pål Cato har en runde igjen

Freddy igjen, noe mer kjørt nå. Hvordan går det Freddy? 

- Nå har jeg fått det, må bare konse om å holde koken.

Midtveis i en slik avsluttende maraton er det at kroppene begynner å reagere på hva de har gått igjennom i løpet av dagen. De fleste har nå holdt det gående i rundt 10 timer. Ingen andre løp kan det observeres slike variasjoner i ukjente løpsteknikker, og metoder for framdrift.

Det er subbende, glidene varianter, noen ganger sidelengst. Alle muligheter taes i bruk i forsøkende på å holde fremdrift.

Jeg passerer en mann som ligger på kne og kaster opp i veikanten. En jente (det må være kjæresten, hvem andre?), stryker ham over nakken. Om jeg må begynne å gå noe særlig utover matstasjonene nå, da går klokka fort. Jeg klarer å holde en slags subbende joggestil, men leggene begynner å verke skikkelig når jeg går ut på de siste 14 km.

Pål Cato kommer i mål etter en maraton på 3.20. Totaltid blir 9.51, og andre plass i sin klasse, det er bare imponerende bra!

Etter 5 km møter jeg Freddy igjen, han øyner slutten, men ser ikke bra ut.

- Er du dårlig?, spør jeg. Har du vondt i magen eller i beina?  

- Jeg har vondt i hele Olsen, er svaret jeg får.

Det blir psykisk tungt å ta seg opp mot vendesløyfa, hvert skritt fører meg i feil retning; vekk fra mål. Samtidig som jeg nærmer meg vendepunktet, går en sliten Freddy i mål, med maratontid på 4.25, og totaltid på 11.32. En meget anstendig tid.

Endelig er jeg ved vendepunktet for siste gang.

- Bra jobbat kommenterer vaktene.

- Nå er det bare rett hjem, svarer jeg.

 Jeg møter Line, som ser overraskende blid ut, selv om det ikke går så fort med henne heller nå, hun har også lagt seg til den subbende joggingen.

Hverken cola eller vann frister lenger, det bli gulping. Men nå er det bare de siste

7 kilometerne igjen.

Møter av og til ”løpere” på vei i mot, og er bare så glad for at det ikke er meg, jeg er på vei i riktig retning. Litt før siste km hører jeg speaker i målområdet, får klump i halsen, og må skjerpe meg, ikke noe sipping over målstreken. Noen av jentene fra første drikkestasjon for sykling er der ennå. De har vært helt fantastiske, heiet og ropt på hver eneste deltaker, oftest med navn, både på sykling og under løp. De heier energisk ennå, etter alle timene. For en energi! De burde hatt premie for utholdenheten sin.

Målområdet nærmer seg, jeg heies fram, og avslutter løpingen på 4.30, og en totaltid på

12. 26. Det er 1 ½  time bedre enn sist, og 3. plass i klassen (riktignok en liten klasse, men dog). Klart jeg er fornøyd.

Vi venter på Line. Etter 10-15 minutter ser vi henne, hun holder stilen og ”løper” fremdeles, ikke dårlig. Mål passeres på 12. 41, ny pers, maratontid på 5.02. Line tar også 3. plass i sin klasse, og er storfornøyd.

Ingen tvil om at alle 4 fra Rye gjorde en respektabel innsats. Med gode plasseringer, og 3 av 4 på pallen, kan det bli stort bedre? 

Og for gammel? Jeg? No way!

Lars-Erik

Rye Triathlon

 
Tilbake på hotellet sammen med deler av verdens beste støtteapparat!