Etter en såkalt hviledag på etappe 5, var rittet tilbake med nok en tøff etappe. Etappe 6 bestod av nye 100 km, 2300+ høydemeter fordelt på 3 stigninger: Col de Borderes (1156m), Col du Soulor (1474m) og den mest kjente til slutt, Col d'Aubisque (1709m).

Etter dager med fantastisk vær ble dette en dag i tåke, både bokstavelig og billedlig for min del. Fra starten lå skydekket lavt og det var tilløp til regn i luften. Mens været tidligere hadde sol og temperaturer i området 24-26 grader, var det nå bare 14-15 grader. Strekningen vi skulle sykle er kjent som noe av det vakreste området i Pyreneene. Opp mot Aubisque slynget veien seg langs fjellsiden med bratte stup på utsiden. Det vil si, dette så vi ingenting av da tåken var så tett at man kun så få meter foran seg (10-15m sikt).

I løpet av rittet har vi alle hatt hver vår tunge dag. Etappe 5 så ut til å være dagen da jeg skulle slite med beina. Ikke verre enn at jeg kom meg opp, men ifølge resultatlista så falt jeg rundt 50 plasser lengre bak enn jeg har pleid å ligge. Dette skyldes nok i hovedsak at beina etter hviledagen ikke var helt bra, men også pga. været som reduserte motivasjonen til å tråkke på. Generelt sett så har vi alle sammen restituert oss flott mellom hver etappe. Litt såre i stumpen, noen stive bein ut fra start men så fort vi ble varme så har vi alle hatt relativt gode bein.

På vei nedover fra Col d’Aubisque oppstod det en alvorlig ulykke for en av rytterne som hadde kjørt utfor veien. For oss som kom etter ulykken så det alvorlig ut da hjelpemannskapet måtte bruke klatre-seler for å komme seg ned til rytteren. Heldigvis fikk vi beskjed i ettertid at rytteren hadde klart seg bra, noen brukne ribben, en ødelagt skulder og skrubbsår men utover det hadde han klart seg. Ut fra stedet ulykken skjedde tror jeg rytteren var veldig heldig med utfallet, tidligere i løypa så det ut til å være skråninger med flere hundre meters fall.

Pga. ulykken fikk vi beskjed om at tiden nedover ble nøytralisert. Nedkjøringen i seg selv var ikke spesielt farlig, men pga. manglende sikt og såpeglass veibane ble det skummelt. Generelt så synes jeg, som i utgangspunktet er den mest pinglete utforkjører av alle, at utforkjøringene underveis i rittet var flotte. Totalt så tror jeg det var 3 nedkjøringer hvor man ikke tok tiden pga. dårlig asfalt kombinert med stupbratte skråninger uten rekkverk. Arrangøren var veldig sikkerhetsbevisst så de uhell som oppstod underveis så ut til å skyldes rytterne selv som tok unødige sjanser.

Vi 3 fra Rye kom fra denne etappen og resten av rittet uten de store skader, med Amund som hadde ett lite besøk av asfalten i en av de første etappene.