Ryegutter klare til start. Skribenten noe betenkt i bakgrunnen. Klikk på bildet for større format!

"Har du vært nede og syklet?" Jeg ser litt spørrende på damen som henvender seg til meg der jeg står med min gigantiske sykkelkoffert. "Ja, kom du ikke fra Paris?" spør hun videre. Jeg bekrefter, og forteller at jeg har vært nede i Pyreneene og syklet. "Åja", sier hun, "så du har syklet med Armstrong, du. Er det åpent for alle?"

Hadde damen en enkel oppfatning av hva Tour de France er, eller hadde hun også hørt om L’ Etape du Tour, etappen som hvert år legges ut som et turritt for amatører?

Tidlig mandag morgen 11. juli står vi på startstreken i Mourenx, eller rettere sagt: vi står vel en kilometer fra startstreken. Vi er sent ute og har startnummer som plasserer oss godt bak de 7871 andre syklistene vi skal dele veien med. Startskuddet går. Etter en halvtime passerer vi startstreken og er igang med etappen!
Vi er 14 stykker fra Rye som stilte til start, og på forhånd var det oppfordret til lagkjøring. Det kom vel aldri noen klar bekreftelse på at det var en omforent strategi, og å lære gamle hunder nye kunster - det er nok lettere sagt enn gjort! Startnummer og startskudd gjør noe med gamle ryegutter - så vekk er de!

Men de unge gutta vil kjøre lag, og undertegnede, Erik Johansen, Marius og Morten Ralger skal holde følge hele veien. At Ryetrøyene er klare i fargene og dermed enkle å få øye på blir svært viktig etterhvert som løpet utvikler seg og vi skal holde orden på hverandre.

	Dagens utfordring: 16. etappe i Tour de France 2005. Klikk på bildet for større format!

Underlig nok løser startfeltet seg greit opp og det er god plass på veiene ut fra Mourenx. Begge kjørebaner er sperret for all annen trafikk. På trafikkøyene står vakter med fløyter og flagg for å varsle farene. Skarpe svinger er merket med store skilt: DANGER! Ikke til å misforstå.
Og som de lite bortskjemte syklister vi er når det gjelder biltrafikk nyter vi de bilfrie veiene i store åndedrag. Tenk å kunne sykle to i bredden- i venstre felt!

I dagene før rittet var hovedsamtaleemnet løypeprofilen. Hvor bratt er egentlig 7%? Enn 10 da? Eller hva med 13? Hvor bratt er det egentlig opp til Grefsenkollen, eller Holmenkollen? Hva slags utveksling er lurt å ha? Er det noen som har bygget om? Kjøres det tredelt, eller hva? 180km visste vi at vi kunne klare, men med 3500 høydemeter kunne det likevel bli spennende.

	Opp mot Col de Marie Blanque. Rittet blir fottur når bakken blir bratt og syklistene mange. Klikk på bildet for større format!

16. etappe har en lang kø av oppoverbakker. Første bakke vi skal opp og over er Col d`Ichère, en kategori 3-stigning. Da vi nærmer oss bakken skjønner vi at vi slett ikke er alene ute på sykkel denne dagen likevel. Det er tett i tett med syklister, og farten er lav. Deler av stigningen blir tilbakelagt til fots - fordi alle andre går til fots, og det er umulig å holde balansen i den farten feltet går. Forferdelig irriterende for den som ble holdt i stramme tøyler i oppoverbakkene fra Trondheim og nå endelig kunne få gå fritt! Men bakketoppen kommer, og det går greit ned igjen gjennom hårnålsvingene på andre siden.


Neste bakke ut er Col de Marie Blanque, en 1. kategori-stigning. Her er vi heller ikke alene. Feltet går i 7km/t, og etterhvert er vi som sild i tønne og sardiner i boks. I det jeg kiler meg bom fast mellom to franskmenn må jeg, for ikke å sprekke av raseri, minne meg selv på at med en slik usportslig innstilling skulle jeg funnet en annen dag å sykle på. "Gled deg over bredden!" sier jeg til meg selv, og greier det...etterhvert. Fisk trenger ikke sykkel, og jeg må innse at det er umulig å sykle. Litt opp i bakken møter jeg Marius som står og lener seg på sykkelen og filmer. "Ingen vits å sykle her", sier han. "Men nå når det gikk så greit" - jeg merker at jeg har syklet på meg en betydelig mengde adrenalin, og det er ikke uten videre lett å hoppe av sykkelen 1500meter før toppen, selvom 6 km/t ikke akkurat kan kalles en grei fart. Det var jo denne bakken jeg hadde gledet meg til! Så jeg vet fremdeles ikke hvordan det er å sykle opp en kategori 1 stigning og hvor bratt 13% er på sykkel. Men det vet vi, at det er akkurat så bratt det går an å gå med sykkelsko, og at det kan gåes litt brattere bakker med Shimanocleats enn med Look. Men Morten kom seg opp, han også!

	Godt å ikke være helt alene i bakker som dette. Jeg får en hjelpende hånd av Erik. Klikk på bildet for større format!

Vi kjører forbi den første matstasjonen for kanskje på den måten å kjøre forbi noen hundre ryttere. På den andre matstasjonen gjør vi et stopp. Etter turen opp Col de Marie Blanche skjønner vi at hvis dette skal bli en fin opplevelse må vi stille inn på turmodus og kose oss med landskapet, syklingen og glede oss over at sykkel er en breddeidrett i Frankrike og England.
Å kose seg innebærer lange stopp på matstasjonene. Matstasjonene er kaotiske. Igjen er det fint å være et lag, så noen kan passe sykkelen mens jeg forsyner meg av utvalget av ulike typer mineralvann, frukt, kaker og rundstykker. Jeg vet ikke hvor mange tusen som har passert matstasjonen før oss, men vi går på et fargerikt teppe av et titalls tusen plastflasker hvis innhold er fyllt over på egne flasker og flaskene bare sluppet rett ned på bakken. De hadde litt av en jobb foran seg, de som skulle rydde etter oss!


Med fylte flasker og lommer er det klart for nedstigningen til Lauruns. Der det er bratt opp er det gjerne bratt ned, og som nokså uerfaren syklist får jeg erfare at det tar mer enn tre måneder og en styrkeprøve å bli en god rytter. Hårnålssvingene går i en meget forsiktig og behersket fart, men gutta venter tålmodig i bunnen av bakken. Er det tur er det tur, og er vi lag er vi lag. I grøftene nedover står flere syklister med punkterte dekk og bytter slanger eller pleier skrubbsår. Igjen en påminnelse om at det er lurt å ta det litt med ro når det tross alt ikke står om hverken liv eller ære denne gangen.

Lauruns måtte nåes med en snittfart større enn 19km/t. Ryttere som syklet saktere ble tatt ut av rittet og kjørt i busser til mål. For oss som klarte sperretiden er det nå dags for den virkelige kraftprøven: HC-fjellet Col de Aubisque 1677 moh, 16,5km med en snittstigning på 7,7%, men med deler opp mot 10%! Men der som ellers: det er bare å ta ett og ett tråkk, ett og ett rundt tråkk. Så kommer toppen av seg selv. Og der skjer det jo alltid fine ting, trøster jeg meg selv og begynner å trå.

	Marius tar en pause i en av de mange skredoverbyggene opp mot Col de Aubisque. Klikk på bildet for større format!

Det nærmer seg høgstdag nå. Varmen begynner å gjøre seg gjeldende. Veien går langs en krystallklar elv som med sine stryk i høyeste grad er til stede i lydbildet. Den som kunne ta seg en kjølende dukkert! Langs veien, der det er skygge, står ryttere og hviler. De har klart sperretiden og kan ta det med ro nå. 3 km før toppen er besvimelsen nær. Det koker under hjelmlokket og en halv drikkeflaske går med til nedkjøling. Men så kommer belønningen, den fine tingen: Matstasjon og nedoverbakke!

	Rett før matstasjonen på Col de Aubisque. Morten har en tom flaske som må fylles. Klikk på bildet for større format!

Men nedoverbakker har også sine overraskelser: Halvveis ned i bakken går veien gjennom en tunnel- uten lys! Den er akkurat så lang at det midt inni er bekmørkt. Det er bare å holde seg fast, tro på skjebnen og håpe på å treffe riktig!
Bakkene står virkelig i kø idag. Vi skal oppover igjen, på Col de Soulor, 1475 moh. Igjen er det fint å være et lag. Erik og Marius er sterke, og godt er det med en hånd i ryggen.
"Allez, mademoiselle, Allez, la fie!" Igjen er det også fint å være jente i et ritt med nesten bare menn- jeg blir heiet på, og alle vet vi hvor godt dét gjør når sykkelen snart gis bort til den første som spør og det virker uendelig langt til mål!

	Fotograferingen var varslet 50m i forveien, så det var tid til å hente frem go´smilet og pusse barten før man ble foreviget. Her Morten og Marius i fint smil. Klikk på bildet for større format!

Det er lange nedoverbakker mot mål, og nå begynner varmen og lengden å gi triste resultater. Flere steder blir vi dirigert forbi ulykkessteder der uheldige syklister ligger skadet med ambulanseassistanse.
Men vi kommer hele ned, og på slettene innover mot mål går det lett. Marius og Erik ligger foran og drar, jeg og Morten pent på hjul bak. "Rolig nå, gutta", kommer det viselig fra den eldste. Han har lest løypeprofilen. Gutta kjører. Sterkt og rolig. Snart er vi et lite rødt og blått lokomotiv som drar et felt med et par hundre ryttere som henger seg på den jevne, fine kjøringa vår, kjøring av beste Rye-merke! Erik og Marius dirigerer med sikker hånd og ustø fransk publikum til ekstra heiarop, og nå er det gøy å være syklist! Etter målgang kommer en eldre fransk herre bort og takker - det hadde virkelig vært en stor glede å ligge bak oss!

	Erik henger seg på skribenten de siste metrene inn til mål. Klikk på bildet for større format!

Men før vi kommer så langt er det enda to små åser som skal forseres. En overraskelse for oss som ikke har lest løypeprofilen så nøye! Grøftene oppover er fulle av syklister som ligger eller sitter i skyggen for å samle krefter til målgang. Kjærkomne er hageslangeeierne som står med vannstrålen ut i veien. I beste McEwan stil peker jeg på meg selv, og får en deilig og avkjølende dusj tilbake. Hjelper gjør det også med nok en hånd i ryggen fra Erik. En blant publikum antyder noe om juks- idag kaller vi det lagånd, og sykler videre.

"Nå er det bare 10km igjen", sier Erik. "Det tror jeg ikke noe på", hikster jeg - nå gjør det vondt overalt, og sykkelen kan definitivt se frem til et mørkt liv innerst i boden. Men det stemmer, og så er det bare 9km, og så er det 8 og så ....og så kommer vi inn i Pau. Langt der fremme, noen kilometer opp i gata, kan vi skimte ett eller annet - er det en bakke, eller et bygg, eller hva? Det er jammen en ny bakke, en skikkelig bratt en! Men så- endelig mål, og vi har fullført den 16. etappen av Tour de France 2005! Ca. 3 timer etter dagens vinner,og gode 3,5 etter proffenes bestetid, men vi er i mål.

	Utsikt fra stigningen opp mot Col de Aubisque. Klikk på bildet for større format!

Der får vi medalje og en matbillett som kan byttes i en pose med de herligste retter. Så finner vi de andre som har vært i mål en stund, og så er det tid for alle de andres historier: Tre ble tatt ut av rittet ved Lauruns, en mente at han ville blitt spist av ørnene som sirklet over oss på Col de Aubisque hvis han ikke viste styrke i bakken, og en var 8 minutter fra å klare "merket". Gøy hadde det vært, men ville vi orket en ny etappe dagen etter? Og dagen etter den, i tre uker til ende? Selv er jeg hvertfall glad for at jeg kan tjene til livets opphold på andre måter enn å svette meg opp bratte bakker i solsteik. Men et fantastisk "kontorlokale", det har de, Armstrong og Hushovd og de andre gutta. For jeg husket å vri litt på hodet og se meg rundt.