Sollihøgda. Foto: Geir Haugen

Tempoen hadde ikke markedsført NR som et satsningsritt og dermed ble det heller ikke det.  Men det ble et ritt for de som ønsket en solid treningsøkt, trimme rulleteknikk og jobbe med tempostyrke. Så vi trommet sammen en gjeng i siste liten, tror flesteparten meldte seg på ila siste uka, bortsett fra noen som hadde meldt seg på tidlig, og avtalt å kjøre med R15. Når det nå ble til at Tempoen likevel kjørte, ble heldigvis våre egne ryttere med på dette, og det må sies at vi trengte alle - da vi var kun 11 til start. To av de 11 var "gjesteryttere" som dessverre måtte gi tapt på prosjekt NR med Tempoen denne dagen. Den ene pga effektiv klatring opp Sollighøgda og den andre pga effektiv kjøring ned fra Sollihøgda;) Takk for innsatsviljen uansett!

Pga dette med med særs lite mannskap, og det faktum at vi startet samtidig med R15, holdt Tempoen seg i sin egen rulle bak R15 helt til bånn av klatringen. Verken vi eller R15 ville vært tjent med at Tempoen skulle gått ut først, for så antakellig mer eller mindre umiddelbart å bli kjørt inn og sikkert også forbikjørt av R15, som tross alt hadde mer enn dobbelt mannskap. Da klatringen startet la vi oss på en rekke og satte fart, vinket og hilste til R15 og ønsket lykke til på ferden videre, og fikk mange smil og vink og hyggelige tilrop tilbake. Så starta alvoret for fullt.

Vi var nå 9 par bein fra og med etter Sollihøgda... puh. Det sier seg selv at det skulle bli en lang og hard dag på jobben, ingen steder å gjemme seg, ingen hale å hvile seg på. Hedligvis møtte vi på en xp rytter noe senere, og Hans ble tatt rett inn i rulla til alles store glede. En god stund senere møtte vi på xp rytter nr to, Andy kom seg og raskt inn i vår rulle, men så måtte Hans slippe en liten stund senere, og dermed var vi fremdeles 10.

Lørenskog laget skulle bli en slags følgesvenn i dette rittet. De var mange og tok oss igjen på flatene, men kjørte med håndbrekk på i bakkene, så her ble det mye frem og tilbake og hold høyre meg her og der. Men ingen sure miner, bare smil og hils og hei, og er det dere igjen og fint å se dere. Akkurat som det skal være, vi er da høflige konkurrenter på tur med akkurat passe mye alvor, og akkurat passe mye jovialitet. Da Jevnaker klatringen kom, var det vi som vinket farvel til dem igjen.

Jevnaker. Foto Ola Morken

Deretter tok det lang tid før vi så noe mer til Lørenskog, faktisk langt forbi Gjelleråsen, før de igjen var der. Denne gang kom de ikke alene, men sammen med Ceres, og det ble grønne og gule og lilla og blå farger overalt, og riktig kaotisk en stund. Tempoen valgte å la dem alle gå foran, og det var nok det lureste, for iveren og adrenalinet på slutten av et ritt kombinert med forbikjøring er en typisk situasjon som forårsaker velt. Det var vi ikke interessert i.

Men søren heller - her har vi ligget 10 stk og peisa på alene sååå lenge - og med en målsetting - under 4 timer. Så avslutningsvis gjør vi akkurat det vi skal; gønner på forbi hele røkla som en slags siste spasme, og yezz - klokker inn på 3:59:59!!

Må innrømme jeg var lovlig sliten etterpå. Makan til god treningsøkt skal du lete lenge etter. Bra dag på jobben, bra dag blant venner. Eksemplarisk kjøring og herlig lagånd, og det gode humøret hos alle holdt helt til siste minutt, og en god stund etterpå også. Så nå er det bare å feste sikkerhetsbeltene og doble mannskap fremover - dette blir moro.