Du løper halvmaraton. Det går fort, men kroppen er ikke frisk. Etter fem km klarer du ikke mer. Du innser før syv km at det er svært liten sannsynlighet at du noen gang kommer deg til mål. Hva gjør du? Hva sier nederlag om hvem vi er?

Jeg skulle egentlig ikke stilt til start. Jeg hostet i hele natt. Jeg hostet i går og jeg var like sjuk dagen før det igjen. Men i dag når jeg våknet trodde jeg var frisk. Jeg lurte meg selv til å tro jeg var frisk. Fordi jeg ville så gjerne løpe halvmaratondistansen i Oslo Maraton. Jeg trengte dette nå, etter to tøffe uker med studiesamling og full jobb.

En time før start jogger jeg ivrig de tre kilometerne hjemmefra til startstreken og føler meg bra. Og med Rye-trøye tar det ikke lang tid før man treffer likesinnede. Andre Rye-løpere stopper for å prate, folk som er opptatt av å høre hvordan du har det og ønsker deg lykke til. Fremmede stopper for å snakke med deg. Dette er en trøye alle kjenner som betyr noe for folk. En fyr i Rye-trøye er en å stole på og lett å bekjenne seg til. Jeg svarer folk så godt jeg kan på løpespørsmål, uvitende om den veggen som snart venter meg.

Jeg vet jo hva som venter meg. Jeg har løpt halvmaraton 12 ganger før. Jeg syntes jo det er gøy og forsøker å utsette meg for det minst to ganger i året. Men det er også såpass sjeldent at jeg kan finne på å ignorere kroppens signaler fordi det passer litt dårlig. Jeg har jo nemlig en oppadgående trend å ta vare på. Bedre tider siste løp gjør meg fristet til å satse mer aggressivt. Jeg trenger å vise mine omgivelser at påkjenningene fra studiene har ikke kjørt meg i grøfta. Treningsgrunnlaget er tynt og innerst inne er jeg utslitt. Jeg åpner knallhardt.

Det føles egentlig ikke hardt i det hele tatt. Jeg har plassert meg langt fram i feltet og nå følger jeg simpelthen strømmen. Jeg løper blant likesinnede og det føles som de trekker meg fram. Jeg klokker inn min skarpeste start noensinne og etter fem kilometer ligger jeg 40 sekunder foran skjema. Dette blir et sub 1:30-løp. Så skjer det. Adrenalinet fra starten må til slutt vike for kroppens signaler. Denne forkjølelsen sitter langt nede i bronkiene og alt blir ubehagelig. Beina er topp, men nå føles det som om jeg er en bil på motorveien i andre gir. Jeg gir alt men ser folk flyter ifra. Jeg føler jeg faller baklengs gjennom løypa mens folk suser forbi i et økende tempo. Jeg klarer å holde ut noen kilometer til, men rekordløpet har blitt til en kamp om å få oksygen ut til kroppen. Forbi Aker Brygge blir jeg bare irritert når folk heier på akkurat meg. Det føles spydig nå som jeg gjør en dårlig figur. Under Akershus festning stopper jeg. Skrur av klokka og går bort til bryggekanten. Jeg innser jeg har mislykkes - hva nå?

Akkurat nå irriterer jeg meg over at jeg har Rye-trøyen på. Med en anonym polyestertrøye kunne jeg bare spasere raskeste vei tilbake til bagasjen og tenke på at evig eies kun det tapte. Det virker egentlig helt ok. Det er liksom en egen dramatikk i å bryte. Man kan fortelle om de ulidelige forholdene til venner og kjente på fest senere. Kan dra sammenlikninger til toppidrettsutøvere som kaster inn håndkle når vinnersjansene forsvinner. Alt spor av adrenalin er borte likevel.

Men mens jeg står der innser jeg at historien på festen ville bli ganske tynn. Greit nok var jeg forkjølet og ute av stand til å yte skarpt denne dagen. Kunne nok vært mer uthvilt, men sånn er det vel for mange? Var det ikke slik at jeg begynte å føle meg ganske grei bare kroppen min fikk hente seg inn igjen? Jeg kommer dessuten på at jeg ikke er noen toppidrettsutøver og at forholdene mine ikke er ulidelige, bare dømmekraften dårlig. Tar jeg det med ro er det meste egentlig ganske ok. Jeg legger en ny plan.

Jeg starter igjen med å vekselvis gå og løpe. Forsøker å legge fra meg frustrasjonen over ubrukt potensial. Kroppen er ok med meg om jeg holder pulsen lav. Klokken lar jeg forbli av og jeg bestemmer meg for å stoppe og prate med de jeg kjenner langs løypa. Jeg holder farten nede og kjenner at kroppen blir bedre. Så var det Rye-trøyen da: folk kjenner deg igjen. Det er befriende å stoppe hos noen kjentfolk for å dele frustrasjon og motta oppmuntring. Hittil ukjente klubbmedlemmer dukker opp og heier fra sidelinjen. Jeg innser at denne trøya betyr ikke bare noe for andre. Den kanskje betyr en hel del for meg.

I retorikktimen lærer du om at det handler om å redefinere spørsmålet. Så hva betyr det egentlig å mislykkes? I hvilken sammenheng har jeg egentlig slått feil? Etter nesten to timer småjogger jeg over mållinjen, fortsatt uten ett eneste brutt løp på samvittigheten. Skjønnheten i et halvmaraton og kanskje livet for øvrig er hvordan du tar det når det smeller. Min nest svakeste tid var kanskje også min sterkeste idrettsbragd.

Alt for mye handler om hvilken tid vi endte på. "Hva løp du på?" spør vi hverandre som en fattig erstatning for noe som kunne blitt mer interessant. Behovet vårt for å kategorisere og sette i system er for sterkt til at vi orker å spørre "hvordan var det der ute?" Hvordan takler du motgangen når den kommer? Det er jo den som gjør oss interessante. Så derfor spør jeg deg som løp: hvordan var det der ute?