Lørdag 7.september avholdes årets klubbmesterskap på landevei.
Øvelsen er individuell tempo i Maridalen.
Du er her
Styrkeprøven 2006 i løpet av 18 timer og 9 minutter
| I perfekt vær gikk starten kl. 08.10. Tre jenter og 28 menn. Noen durkdrevne, flere skårunger, mange nervøse med synlig puls i halsen og enkelte tilsynelatende uberørte av stundens alvor, ønsket hverandre god tur før speaker slapp Ryes 17-timerslag av gårde sydover mot Oslo. Skulle du sett: Opphold, vindstille og perfekt temperatur! Kjedene skiftet på å dra hvert 30. minutt. Vi syklet bedre enn vi noen gang hadde gjort og da vi opplevde svak medvind ved Melhus, hørte jeg både liflig sang og glade utbrudd i feltet. For godt til å være sant? |
| Foran tunnelen før Støren sto en syklist tydelig preget av smerte. Ved siden av ham sto en myndig politimotorsyklist. Feltet vårt kom i god fart inn i tunnelen som viste seg å være mørklagt de første 100 meterne. Uheldigvis gikk det galt: Tre mann veltet. En av dem kunne ikke fortsette. Jeg ble senere fortalt at den arme rytteren som sto ved innløpet til tunnelen hadde brukket armen i et ublidt møte med asfalten. Fortvilet å tenke på at politimannen ikke varslet oss slik at vi kunne holdt bedre avstand. I år hadde vi en hjulbil og to servicebiler med kasse til hver rytter. Laget kan ikke få fullrost serviceopplegget: Alt fungerte perfekt hele veien. Trengte man hjelp, kom den umiddelbart. Heldigvis hadde følgebilmannskapet vært på kurs i Trondheim kvelden før. De kunne derfor alt om sikkerhet og kjøring i felt. Det kom til nytte flere ganger og anbefales til alle som skal kjøre følgebil. Vi hadde også fått tildelt blått merke på en av bilene. Denne kunne derfor følge oss hele veien. Allerede i Drivdalen merket vi godt at vinden hadde snudd og økt i styrke. Men vi kom oss greit opp på fjellet med alle med i feltet. Vi syklet som avtalt rolig i bakkene og skrudde opp farten på flatene og i kupert terreng. En kraftig skur på fjellet som varte i ca. 30 minutter stilnet sang og samtale. Alle fikk nok med sitt: Sikt og kulde. Siden jeg bokstavelig talt kunne se at livet ville bli lysere ved enden av platået, ble ikke feltet stanset for påkledning av jakker. Vel nede i dalen var asfalten tørr og motvinden ubehagelig tilstedeværende. Sol og god klestørk gjorde at det raskt ble slutt på sutringen om frostrier. På Kvam, 15 mil etter forrige stopp, fikk sultne og slitne kropper nødvendig påfyll og pleie. Dessverre hadde vi ved Dovreskogen opplevd nok et velt. Denne gangen var to av våre ryttere som satt på halen involvert. Det ble rapportert at uventet oppbremsing var årsaken til at en rytter kjørte inn i bakhjulet til foranliggende syklist. Heldigvis ingen (alvorlige) skader. De uheldige syklet selv til Otta hvor de fikk ordnet seg transport til Oslo. Kjedene syklet godt nedover Gudbrandsdalen, men kraftig motvind gjorde at drømmer og skjema om gylne tider, ble stappet under rosiner og bollerester i midtre baklomme. Etter 14 starter i Styrkeprøven, må undertegnede få trekke fram følgende svært positive opplevelse: Aldri har det vært mindre trafikk på E-6, verken møtende eller passerende. Det var nesten ikke en forbikjøring som vi opplevde som ubehagelig nærgående. Allerede i Gudbrandsdalen fikk vi eskorte av politimotorsykler som delvis fulgte oss to og to helt til Minnesund. De stanset motgående trafikk mens passerende biler ble sluppet forbi. Samtidig lå en sykkel foran oss med blålys og sørget for at motgående trafikk dempet farten og holdt seg helt ute på siden av veien. Vi følte at politiet tok vare på sikkerheten vår på ypperlig vis. Puljeinndelingen ved start førte til at det heller ikke var samme antall ryttere som tok igjen oss som vi vanligvis opplever. Til sammen opplevde vi at årets ritt var suverent det beste rent trafikalt og sikkerhetsmessig. Stor ros til arrangør og til politiet! I travsporten snakkes det om ”dødens”. I manges ører har ”halen” på et sykkelfelt samme odiøse klang. I år opplevde mange ryttere på laget vårt at halen ble et godt sted å være i en periode underveis. De aller fleste fikk en nødvendig hvilepause der bak og kom sterkt igjen mot slutten av rittet. Ellers var opplegget slik det pleier å være hos oss: Ett kjede trekker i 30 minutter mens det andre kjedet ligger på rekke bak og ”hviler”, spiser og oppmuntrer hverandre. Vi har trent på dette i hele vår. Og vi lykkes meget godt med taktikken. Fokus skal være din egen og andres sikkerhet: Konsentrasjon på hjulet foran, nødvendig avstand, godt grep med begge hender på styret med kort vei til bremsehendlene og holde linjen i kjedet med klar annonsering (tegnspråk) om uregelmessigheter i veibanen. Vårt mål er å få med flest mulig inn på samme tid. Vår erfaring er at jo flere som er med i kjedene, jo større og jevnere fart kan vi holde. At tiden denne gangen bare ble 18.09, må motvinden ta skylden for. I tillegg fikk vi opphold ved veltene (vi stopper når andres helse og sikkerhet står på spill; mer travelt har vi det ikke!). Lagbildet som ble tatt etter målgang på Økern, avslører at de aller fleste ryttere hos oss har mange og pene tenner. Det må utelukkende tolkes som spontant uttrykk for tilfredshet og glede: Trygt i mål etter et ritt hvor alle lojalt fulgte opplegget til punkt og prikke. At et par ryttere som ikke har deltatt på treningene og på fellesmøtene irriterte mange med prating i mobiltelefon og langing fra egen bil, kan ikke rokke ved totalopplevelsen av en vellykket tur. Jeg gleder meg også stort over ekspresslagets fantastiske prestasjon og likedan over 15-timerslaget meget gode innsats. Jeg ser at det er flere ryttere på årets 17-timerslag med potensial til å stige i gradene og i kommende år kunne utvikle seg til å bli verdige medlemmer av de raskeste lagene i klubben vår. Takk til alle som gjorde turen til fin opplevelse. På vegne av 17-timerslaget Lars Åge Hjelseth |
Groups audience:
Group content visibility:
Offentlig - alle kan lese
