Lang løype, damer: Viviana Hiis (t.v.), Heini Hartikainen og Mila Zaharinova.

Heini tok seieren på lang løype, 33 sekunder foran fjorårets vinner, Viviana Hiis fra Arendal thriatlon. Hun synes konkurransen var bra, var fornøyd med løpingen, og fullførte på 2:22:01.

Hove Tri er Sørlandets vakreste utfordring og arrangeres av Arendal Triathlon, og ble også i år den sedvanlige folkefesten, slik den har vært det siden 2009, med mer enn 650 triatleter som fullførte kort (0,5-21-5,3) og lang (1,6-39-10,7) løype. I tillegg var Hove vertskap for ungdomsmesterskapet som hadde drøye 40 deltakere i mål.

En rekke andre Rye-triatleter var også i aksjon, Trine Simonsen tok 4. plass i sin klasse på lang løype (9. plass totalt i kvinneklassen).
Undertegnede gjorde det som vanlig ikke spesielt bra i sin klasse, men er svært fornøyd med egen innsats likevel.
For spesielt interesserte følger en liten RR lenger nede i artikkelen.

Heini Hartikainen

Heini Hartikainen, foto: Sondre Steen Holvik/Hove tri

Sedvanlig kaos i skiftesonen. Foto: Inger Woxholtt
 

Redaktørens lille "pre-race-report":

Jeg stter i bilen på vei ut mot Tromøya. Husker jeg egentlig veien? Jeg har aldri kjørt her alene før. Har jeg nok bensin? Som den sjeldne bilføreren jeg er kan jeg ikke huske å ha fylt bensin siden vi fikk ny bil … for omtrent fire år siden. Det skal holde til 56 km … Det kan da ikke være så langt ut til Hove? Men jeg skal jo tilbake igjen også, og hva slags bensin bruker egentlig sånne biler som dette igjen …?

Så slår det meg, er det egentlig dette jeg burde bekymre meg for? Burde jeg ikke heller tenke på konkurransen? Når brukte jeg egentlig våtdrakten sist? Jeg tenker etter, det må ha vært for et år siden, på TriQuart. Okei, det skal ikke mye tankevirksomhet til for å skjønne at jeg har trent litt lite konkurranserettet det siste året. Jeg har trent masse, bare ikke så mye på akkurat det jeg skal gjøre i dag, nemlig svømme med våtdrakt i åpen sjø, sykle på den fine, lille landeveissykkelen min og løpe på myke skogsstier. Særlig svømming har det skortet på, og med rester av en skade beina i hele vinter har det blitt alt for lite løping også.

Hjemme ligger hele resten av familie og purker og sover. Til og med broren min som bor her i Arendal, og har vært med på Hovetri hvert år siden starten, og hadde startnummer i år også, men synes bare ikke han har fått trent nok, ligger og sover. Burde ikke jeg ligget der hjemme og sovet sammen med dem? Jeg har vel i hvert fall ikke trent «nok»?

Jeg parkerer bilen, samler sammen sakene mine og begynner på den lange turen ned til startområdet. Det begynner å regne. Jeg blåser i om jeg blir våt, det blir jeg før eller senere likevel, men mobiltelefonen er det greit å ta vare på, så den putter jeg inn i en plastpose. Jeg kommer ned til skiftesonen, der er det som vanlig ganske kaotisk, og jeg spør om veien til startnummerutdelingen. Jeg får ikke noe entydig svar, så jeg begynner å bære sykkelen opp på en provisorisk plankebru over sykkelløypa, tre meter rett opp og ned igjen, og finner til slutt, etter mye rot, et lite hvitt telt fullt av blide funksjonærer og startnumre. Det regner fortsatt. Så tilbake samme vei, over hele campingplassen, og jeg misunner for første gang nesten campingturistene som sitter varmt i forteltene sine med blomsterkasser, dagens avis og varm kaffe.  

Endelig på plass i skiftesonen, jeg finner plassen min, den ligger helt oppe i skogbrynet på et underlag av bløte barnåler, ikke den støvete grusen som blir så gjørmete i regnvær, som resten av skiftesoneplassene sliter med. Mine nærmeste «naboer» dukker dessuten ikke opp, så jeg har for første gang plass til å virkelig breie meg i skiftesonen. Ved siden av meg står en gjeng sørlandsdamer  i surfedrakter som er med for første gang, og diskuterer om de skal ha badedrakt under våtdrakten, om de skal ha tidtakerchipen rundt ankelen eller rundt håndleddet, og hvilken vei de skal ut av skiftesonen. Jeg føler meg som en skikkelig veteran når jeg forklarer etter beste evne, og tenker ikke på at jeg kanskje egentlig burde villedet dem bittelitt, så ikke alle kommer før meg i mål.

Nede på stranda er det pre-race-briefing (som det jo heter på godt norsk), men ingen hører noe som helst siden speakeren kommenterer noe annet i mikrofon bare få meter unna, så jeg begynner heller å skravle med en hyggelig jente fra Kristiansand. Hun fikk startnummer i julepresang av samboeren sin, og er akkurat nå sikker på hun heller egentlig hadde ønsket seg noe helt annet og mye mindre skummelt.

Jeg setter like godt inn øreproppene, og får omtrent fem sekunder til å klargjøre pulsklokken før startsignalet går. Dette blir gøy, sier jeg til meg selv, forberedelser eller ei, jeg vet jeg kan, jeg liker å presse meg og jeg skal ha en morsom tur. Og jeg skal sykle forbi alle i motbakkene og løpe forbi alle på sisterunden.
Og så må jeg minne meg selv på hva min sønn på sju år sa til meg her forleden: «Synes du det er gøy, mamma?» Ja, jeg synes det er veldig gøy. «Da gjør det jo ikke noe om du blir sist heller!»
 

Foto: Sondre Steen Holvik/Hove tri

Etter målgang:
Jeg sjangler i mål. Aldri har jeg løpt så sakte, og med så tunge bein, jeg hadde ikke klart ti meter til. Men jeg slo min egen tid fra i fjor med over fire minutter, både svømte og syklet en god del fortere enn i fjor, så selv om jeg fortsatt ikke på noen måte topper resultatlistene, er jeg veldig fornøyd med egen innsats.

Hvis jeg fortsetter å bli fire minutter raskere for hvert år, kan jeg jo ha et håp om pallplass i klassen om en ti-tjue år, kanskje, vel og merke hvis majoriteten av mine jevnaldrende gir seg før den tid.

Og jeg nådde min viktigste målsetning, jeg hadde det skikkelig gøy, og ble skikkelig sliten. Og jeg falt forresten ikke heller. Og jeg knuste alle dem som lå hjemme og sov.