Her kommer en utfyllende og spennende løpsrapport fra Runar, som endte på 13 plass totalt, og 2 plass i klassen:

 

Ettersom jeg i år har bestemt meg for også å forsøke å prestere på lit lengre terrengløp, innvilget jeg meg selv en treningsuke i de sør-spanske fjellene før løpesesongen kommer ordentlig i gang hjemme i Norge. Jeg tok kontakt med Steve Cable i Trail Run Spain, og så frem til en uke med mye kilometer og høydemeter i området rundt Alhama De Granada. I tillegg skulle det vise seg at Jess Draskau-Peterson (2 ganger OL deltager på maraton for Danmark) er her, slik at det var gode muligheter for noen fartsøkter i tillegg. Perfekt! 

 

Da jeg booket uken min her, foreslo Steve samtidig at jeg løp et av de lokale terrengløpene. Jeg syntes det hørtes morsomt ut, og tenkte at det var en fin start på treningsuken. Det jeg ikke var klar over var at dette var det første løpet i en større spansk terrengserie, og at nivået var relativt høyt. Min ide om å ta det rolig gikk det derfor  relativt dårlig med.... Jeg sjekket løpet i forkant og oppdaget at det var snakk om tot. ca. 24km, med 1600 høydemeter, og vanskelighetsgraden var kategorisert som høy. Blåøyd som jeg tross alt er, tenkte jeg fortsatt at dette kom til å bli en fin gjennomkjøring....

 

Før løpet tipset Steve meg om at spanjolene går knallhardt ut fra start (som gjerne er midt i en landsby), og at det lønner seg å henge med frem til man kommer ut i terrenget. Da er det mange som begynner å gå(!) og ettersom det er smal sti og bratt på alle kanter, er det umulig å komme forbi. 

 

Som sagt så gjort - jeg hang med fra start, men da jeg sjekket klokka etter 1,5km og så at snittfarten lå mellom 3:20 og 3:30 skjønte jeg at dette ble noe langt mer enn en rolig gjennomkjøring. Og samtidig ble det vanvittig bratt. Fra 4-8km er det en snittstigning på 17,5%, over stein og noe som likner på en sti. Det er begrenset hvor my man kan løpe, så det gjelder å finne en jevn rytme som veksler mellom å gå med hendene på lårene og løpe forsiktig når det er litt mindre bratt. 

 

Etter 13km med konstant oppoverbakke, bærer det endelig nedover. Og nå tenkte jeg litt naivt at jeg kunne kjøre på.... Men når det er minst like bratt ned som det var opp (Doh!), og det stort sett er over stein og fjell, får kroppen grundig juling. Særlig lårene.... Jeg har alltid vært av den oppfatning av at jeg er komfortabel og relativt rask i bratt, teknisk terreng, men fikk en virkelig "aha" opplevelse da et par av de spanske løperne kom rasende forbi.... Det gikk ubeskrivelig fort! Fortsatt naiv og med stor tro på egne ferdigheter, tenkte jeg i mitt stille sinn at disse knuser jeg når det flater ut. Jeg er jo tross alt en relativt rask maratonløper, så min toppfart på flata er garantert høyere enn deres. Tro meg - det hjelper lite når lårene er fullstendig smadret.... Det var 4km igjen og og bena var to geleklumper. Uansett hvor mye hodet enn ville, var det umulig å få bena til å bevege seg i noe som liknet normal fart. Måtte til og med stoppe et par ganger for å tøye ut kramper og banke litt liv i bena. Når man da i tillegg klarer å løpe feil vei og taper ytterligere minutter, var jeg veldig godt fornøydgodt fornøyd med å komme til mål som 13.mann totalt og med 2.plass for veteran (40+) med sluttid 2 timer og 10 minutter. 

 

Løpet ble forøvrig vunnet av tre ganger spansk terrengmester, Ivan Ortiz Carrion, som knuste den gamle løyperekorden med flere minutter. 

Fantastisk god stemning både før, under og etter løpet, og det er gratis mat og drikke til alle - både deltagere, venner og familie -  i etterkant. Ingenting som en fiesta etter en "liten" løpetur i fjellene.... Hvordan bena kjentes ut under mandagens 24k rolige terrengøkt trenger vi ikke snakke så høyt om.... men "noen" måtte betale for å ha vært litt vel ivrig dagen før ;)   

 

Runar i fint driv!

Premie for 2. plass i klassen! 1 kg Chorizopølse...

Før start.