Du er her

Profesjonalisering av idrett – og ikke på en god måte

Per Christian Dæhlins bilde


Hvem kommer til å arrangere sykkelrittene våre om fem år? Tidligere var det idretten som eide idrettsarrangementene. Slik er det ikke lenger. Kommersielle aktører er i ferd med å ta store markedsandeler.

At Norges Idrettsforbund (NIF) har satt som mål at det er idretten som skal eie arrangementene i sitt idrettspolitiske dokument, viser hvor kritisk de anser dette for å være for idretten. Dette er en annen virkelighet enn vi som arrangerer turritt opplever. Vi får ikke engang støtte fra eget forbund.

Da vi nylig oppdaterte SWOT analysen for rittene i Rye var det et par punkter der vi gjerne skulle ha vært foruten. Det ene var trusselen sykkelforbundet utgjør og det andre var den økende trusselen fra kommersielle operatører. Den samlede effekten disse kan over tid ta knekken på arrangementene våre.

Kommersielle arrangører
Det har lenge vært kommersielle arrangørene i idretten. Innen mosjonsløp går nå omlag halvparten av alle arrangement uten krav om lisens fra Friidrettsforbundets (NFIF). For dette forbundet må dette være ganske dramatisk. Slik er det ikke ennå innen sykkel, men også hos oss kommer det stadig til flere kommersielle aktører.

Siden toppåret 2011 har deltagelsen i sykkelritt vært på vei ned. Vi vet deltagelse i mosjonsløp og ritt vil svinge opp og ned over tid, så dette er trolig naturlige svingninger vi ikke kan forhindre. Det vi derimot trolig kan påvirke, er hvor bratt det går nedover, og hvor dyp bunnen blir.

Det store spørsmålet er hvem som kommer til å nyte godt av oppturen som vil komme en gang i fremtiden. Er det kommersielle arrangører, eller idretten selv, som kommer til å arrangere fremtidens folkeritt?

At kommersielle arrangører vil komme, er det ingen tvil om. Vi ser dette i bølgen innen mosjonsløp. Der har kommersielle operatører som Eco-trail, mange deltakere. De sminker seg godt ved å gjemme seg bak en god sak. Slik er det også med andre arrangører. Innen sykkel er kreftsaken velkjent kamuflasje. Og det er et smart trekk, for hvem kan vel være imot å støtte en så god sak?

Sykkelforbundet
Trusselen fra eget forbund kommer til uttrykk når toppene i sykkelforbundet (NCF) uttaler seg om turritt. Det er gjennomgående negativt. De liker ikke dagens arrangementer. De vil ha flere deltagere. Det skal ikke sykles på tid. Det må være mer underholdning langs løypa. Store turritt i Belgia, Nederland eller Frankrike trekkes gjerne frem. At befolkningsgrunnlaget der er opptil 30 ganger det vi har i Norge, nevnes ikke.

Så opptatt er NCF av dette, at de ønsker kommersielle arrangører velkommen, og ser gjennom fingrene på juks med deltagerantall og størrelse på bidrag til gode ikke-idrettslige formål. Store tall er bra, og da er det åpenbart ikke så viktig om de er sanne.

Det er ingen som driver med sykkelritt som er uenige i at vi skulle hatt større ritt. Selv Birken skulle gjerne hatt det nå. Men som arrangører ønsker vi å overleve bølgedalen vi er inne i. Da er det viktigere å sikre at man har en trygg økonomi og driver med overskudd, enn å investere tungt i de utenom-sportslige delene av arrangementene.  

Sett at forbundet i løpet av noen år får det som de vil. Hvem er det som kommer til å arrangere de store rittene? Foreløpig er det de kommersielle de har heiet på. Og det er trolig bare større kommersielle aktører som vil ha markedsmuskler til å kunne skape store arrangementer på kort tid. Selv etter at bølgen når bunnen om noen år, og det igjen blir lettere å rekruttere til sykkelritt, vil dette være tunge løft. Det vil måtte investeres i markedsføring uten noe gitt resultat. Da skal man tåle å gå på et tap.

Problemet for sykkelforbundet er at arrangører som ikke tilhører idretten, ikke nødvendigvis har noe forhold til NCF. Selv en kommersiell arrangør hvis eier har et personlig forhold til ledelsen i NCF, brukte nesten to år på å betale for lisensene for sitt første arrangement. Og det var først etter at det ble lagt press på NCF at det begynte å skje noe. Så hvorfor skal andre kommersielle i det hele tatt bry seg om sykkelforbundet?

Man trenger bare å sette seg inn i striden mellom friidrettsforbundet og Skåla Opp for å skjønne hvordan det vil gå. Arrangøren der nekter å forholde seg til en lisens på kr 50 som er ca 10 prosent av startkontingenten. Lisensen sykkelforbundet krever er fire ganger så stor som den NFIF krever. Ingen kommersiell aktør betaler dette frivillig, og uten lisenskostnadene vil de lett utkonkurrere idrettens egne arrangementer. For rittene Rye arrangerer utgjør lisenskostnadene et tillegg på opptil 50% av startkontingenten.

Dette innebærer at lisensinntektene NCF drømmer om ikke vil materialisere seg. Forbundet har hatt noen gode år. De kommer ikke tilbake. Samtidig vil klubbene som arrangerer ritt i dag kunne miste sin viktigste inntektskilde. Så for sykkelnorge kan det bli tap – tap hvis NCF får det slik de vil.

Avgiftstrykket
Dette forsterkes av trusselen om at sykkelforbundet ønsker å bruke turrittene til å finansiere enda mer av sin virksomhet. I 2016 vedtok NCF region øst at de ville ha en avgift på toppen av lisensen til det nasjonale forbundet. For Rye ville dette ha utgjort ca 30.000 i ekstra avgift. Vi var derfor ikke spesielt imøtekommende etter at dette vedtaket ble gjort. Heldigvis ble det stoppet, men nå er reglene endret så det er mulig det dukker opp igjen.

Avgiftstrykket er allerede så sterkt at det bidrar til nedgangen av deltagere i turrittene. Kurven nedover blir brattere, bunnen dypere og det vil ta lengre tid før det snur igjen. Det er naivt å tro at avgiftstrykket ikke har vært en medvirkende årsak til at mange ritt har blitt lagt ned. På den måten undergraver avgiftene folkehelsebidraget fra sykkelidretten. Valget vi som fremdeles arrangerer turritt trolig snart vil stå ovenfor, er å fjerne oss fra NCFs regime, eller langsomt dø.

Løsningen på dette er åpenbar. Hvis det skal være en fremtid for turritt innen idretten så må sykkelforbundet redusere – ikke øke – avgiftstrykket på turrittene. NCF bør bidra til at klubbene og idrettens egne kan utvikle rittene sine og slutte å støtte de kommersielle aktørene.

Sett fra idrettens synspunkt burde det være betenkelig at det på denne måten legges opp til at kommersielle aktører skal erstatte idrettens egne. Det er direkte i strid med NIFs mål. Det flytter mulige inntekter bort fra idretten, og det undergraver sykkelidrettens posisjon som en reell leverandør av folkehelse for voksne.

Skal forbundet beholde sin rolle fremover kan de ikke bare være for toppidretten og de som er på vei dit.
De må også støtte grasrota og folkehelsedelen av idretten.

Synlig: 
Standard - bruk standard for gruppen