Forsøket på å gjøre tredemøllen til en motiverende opplevelse.

La meg åpne med en innrømmelse: jeg hater mølla. Jeg hater alt den står for, stillstand og passiv trening frakoblet elementene. Den irriterende fabrikkaktige klunkelyden man lager. Båndet som drar føttene dine fram og den falske følelsen av bevegelse. Å betale for treningsavgift for en avstumpet løpsopplevelse. Hvorfor ikke bare ta på en jakke og gå ut å løpe? Å føle seg som et hamster i et apparat. Å tryne av båndet fordi du glodde på TV-skjermen i feil vinkel mot mølla. Den som stod litt for langt til høyre. Derfor var det med all mulig skepsis når jeg inntok tredemøllen, tok opp telefonen og åpnet Zwift. I dag skulle jeg forsøke meg på mobilsimulert løping.

Bakgrunnen for at jeg plutselig befant meg på tredemøllen med mobilspillet, var den nylig innkjøpte fotsensoren fra Stryd. Jeg takler avtagende formkurve som mange middelaldrende menn gjør: jeg kaster penger på problemet. Og kjernen av problemet, i mine øyne, var at jeg ikke hadde nok data å måle. Til motsetning fra å velge å faktisk bare løpe mer, klokke eller ei. For ordens skyld har jeg drevet og med zen-aktig klokkelaus løping i skog og mark, men mer om det en annen gang.

Mer data, mer muligheter. Og med fotmåleren fra Stryd har man mulighet til å ta skrittet inn i innesyklistens arena, med løpesko på. Kort om konseptet til deg som løper. Selv om det er den største selvfølge for mange syklister, er det fortsatt ganske ukjent blant løpere. Kanskje med god grunn. Løsningen er såpass spesifikk for syklister at det virker mest som den er åpnet for løpere mest som et pussig innfall på utviklernes julebord. Nå står jeg med på båndet med sensor på foten, pulsbelte på, klokke som tikker, og mobilen til å sende og samle data. Jeg skrur opp tredemøllens hastighet til der jeg ønsker å være.

Det første som slår meg er det åpenbare: hastigheten min står jo faktisk der, på tredemøllen. Jeg trenger jo ikke å ha en pulsklokke med bevegelsessensor på håndleddet for å anslå fart. Jeg trenger ikke en fotsensor for å kryssjekke farten og gjette stigningsprosenten. Dessverre får jeg ikke inn pulsen min på mobilen, fordi den er allerede travelt opptatt med å snakke med klokka. Den klokken med optisk pulsmåler altså. Den der dataene ble så upålitelige under aktivitet at jeg måtte anskaffe et bånd. Dernest slår det meg at jeg må finne ut hvordan jeg skal logge og synke dette. Skal jeg samle dataen via klokkens plattform, så sende videre til Strava? Skal jeg logge økten via Zwift og sende til klokken? Eller kanskje til Strava? Skal jeg bare logge gjennom Stravas mobilappm eller hva med Stryd sin egen app som fulgte med, eller skal jeg bare droppe hele greia og løpe til skogs? Jeg ser mot døren, men velger å gjennomføre. Jeg går for et kompromiss. Økten logges både på klokken, men også en litt mindre datarik utgave i Zwift. For å øke forvirringen ytterligere kan man knytte disse kontoene sammen.

Så til selve spillet. For det er jo et spill, i bunn og grunn. Du simulerer omgivelsene og løper i et slags datalandskap. Alle som er på nett og i aktivitet dukker opp rundt deg. Har du syklet i Zwift før vil du umiddelbart bli grepet av hvor drepende kjedelig dette er. Til sammenlikning går ikke dette spesielt fort. Forsiktig sagt har ikke spillet tatt helt inn opplevelsen av å løpe. Animasjonene av bevegelse henger ikke helt på greip og selv min sønn på åtte syntes det så rart ut når jeg nært sagt spurtet i virkeligheten, mens så på hva som var en døsig gange på skjermen. Man løper på de samme veiene som syklistene, bare skremt helt ut på siden. Man løper med en anelse av å være den myke trafikanten og får en ubehagelig følelse når grupper med syklister suser tett forbi. I tillegg løper en på brede, svære veier. Det føles litt som om du nettopp har takket ja til å gjøre intervallene dine på E18 fra Oslo til Sandvika.

Og så er det motbakkene. Det er jo bare tredemøllen som faktisk vet hva som skjer. Jeg kan ikke høre på klokka, for den er helt på tur. Fotsensoren sitter bare på halve sannheten og Zwift skjønner ingenting. Man kan løpe opp lange, uhyrlige motbakker i spillet med den største selvfølge, nettopp fordi det på tredemøllen man stiller inn stigningen. Og den snakker jo ikke med spillet. Så alle data du får ut fra Zwift etterpå med sees med dyp skepsis. Jeg stiller inn hellingen for hånd for å etterlikne situasjonen, mest for å være grei.

Jeg løper, jeg blir sliten. Jeg har lyst å gi meg. Men det er noe i meg som har lyst å fortsette litt. Bare over den broa, så gir jeg meg. Bare fullføre runden, så går jeg av mølla. Jeg skal ha noen poeng til, så gir jeg meg. Plutselig ser jeg at appen er ganske motiverende. For en som liker å studere spillelementer og små psykologiske triggere, har denne mye av pakka. Masse ytre motivasjon å finne når det begynner å bli tomt i indre rekker. Badges kan oppnås, nivåer kan låses opp og nye trøyer blir tilgjengelig. Du kan utrykke din status inne i plattformen foran andre, bare du løper nok. Jeg elsker jo alt det der.

Da begynner jeg å tenke på hva som egentlig motiverer meg til å løpe. Noen ganger er det for å komme i kontakt med meg selv, andre ganger for å koble av med andre. Men også motivasjon i dårlig samvittighet for forsømt kropp, for løpet som nærmer seg og generell dødsangst. Ingen grunn er mer høyverdig enn andre og jeg ser plattformer som Ryes klubb på Strava, Zwift og de andre å bare være et verktøy i motivasjonsbeltet. Som du trekker fram når det er akkurat den hammeren du trenger.

Jeg går av, lagrer, ser jeg mottar to nye trøyer, en hårsveis og to par sokker. Dette kan figuren min få på seg senere. Kontoen min har samlet litt mer vitale tall. En liten løper illustreres over en lang tallinje. Løper jeg 500 km til samler jeg opp til en presang. Jeg begynner å vurdere det. 

Jeg hater mølla fortsatt, men jeg tror jeg kommer tilbake. Jeg må bare flytte meg litt langs den tallinja. Kanskje vi skal arrangere gruppetrening på plattformen?