Foto: privat

Vi har mottatt en løperapport fra Laura og Runar. Les mer om hvordan de opplevde 100 k løpet.

I år som i fjor så valgte jeg og Laura å reise til Millau i Sør-Frankrike for å løpe sesongens lengste løp. Og denne gangen hadde vi bestemt oss for å løpe det lengste løpet under Festival Des Templier – det drøyt 100km lange Endurance Trail.  

Foto:Privat

Terrenget rundt Millau består av platåer og elvefylte daler, og selv om det ikke er de lengste klatringene, gjør antallet, hvor bratte og hvor teknisk krevende de er det til en langt fra enkel løype (Ca 1/3 av de som startet brøt faktisk underveis). Totalt er det 5100 høydemeter med klatring fordelt over de drøye 100 kilometerne. Terrenget varierer mellom smal, teknisk og tidvis bratt sti opp og ned til langt mere løpbare kjerreveier. Det stiller derfor store krav til de løperne som ønsker å kjempe om topplasseringer. Man må evne både å klatre effektivt samt å tåle høy fart på de mer løpbare delene. I tillegg til at festivalen (som består av 13 ulike løp over tre dager) er Frankrikes eldste ultra- og terrengløperfestival, er Endurance Trail også Western States kvalifisering. Løpet tiltrekker seg derfor løpere på «alle» nivå – inkludert tidligere VM-deltagere og løpere med topplasseringer i flere av de store Europeiske løpene. 

Foto:Privat

Løpet starter fredag morgen kl 04:15, og de første 4 timene går derfor i mørket. Overraskelsen var stor da vi så hvor mange som hadde møtt opp i landsbyene for å heie på løperne allerede kl 4-5 om morgenen. Å være en del av tet trioen som kom ned fra første fjell og inn i første landsby var surrealistisk. Gatene var full av folk som omkranset oss og det var stor stemning da vi løp gjennom gatene og videre mot fjell nummer 2. 

For min (Runars) del hadde jeg et håp om en topp 10 plassering, og på en god dag å kunne kjempe om en plass på podiet. Hovedfokus var uansett hele tiden å løpe mitt eget løp og ignorere alt rundt meg. Og det fungerte veldig bra. Jeg kjente meg bra fra første kilometer og fant raskt flyten. De første klatringene ble unnagjort og etter et par raskere, flatere partier befant jeg meg etter 35km alene i ledelsen. Ikke helt etter planen, men med tanke på å skulle løpe mitt eget løp, valgte jeg like fullt å fortsette i samme tempo og holdt ledelsen de neste timene.

Foto:Privat

Etter matstasjonen rundt 60km visste jeg at det kom et ganske raskt parti der jeg hadde bestemt meg på forhånd for å legge inn et støt. Men, når farten økes og stien fortsatt er litt rufsete, øker også risikoen for at noe går galt. Og det gjorde det. 2 ganger falt jeg etter å ha snublet i steiner. Første gangen var resultatet en litt oppskrubbet kropp og krampe i en legg, men andre gangen var det verre. Det ene kneet traff en stein og jeg var lenge i tvil om jeg i det hele tatt kunne fortsette. Jeg kunne først bare gå forsiktig, og da jeg etter mye om og men kunne starte å løpe igjen hadde jeg tapt 25 minutter til konkurrentene. Jeg gjorde det jeg kunne, pushet så hardt det var mulig, men selv om jeg tok inn mye tid var jeg fortsatt 12 minutter bak vinneren da jeg omsider kom i mål til 5.plass etter drøyt 11 timer. Helt tom både fysisk og mentalt – jeg hadde gitt absolutt alt. Allikevel – jeg nådde målet om topp 10, beviste at jeg er god nok til å kjempe i toppen i internasjonale ultraløp, og gleder meg allerede til sesongen 2019 J

Foto:Privat
 

For Lauras del ble det en enda lenger dag ute på stien. Hun fikk oppleve å både starte og slutte i mørket, og selv om målet om å løpe på under 19 timer røk med 20 minutter, var hun allikevel veldig godt fornøyd med å ha fullført sitt første 100km løp. Vi møtte henne på drikkestasjonen før siste brutale klatring og da var hun fortsatt ved veldig godt mot og i bra form. Til tross for at hun da allerede hadde vært ute i drøyt 17 timer. Det var fantastisk å se henne løpe over mållinjen et par timer senere og jeg var mektig stolt over det hun hadde prestert. Fortsatt var hun like blid og hadde kunnet løpt enda lenger om det var nødvendig. Eneste irritasjonen var at hun ikke hadde vært tøff nok til å stille seg litt lenger frem ved starten og dermed gitt seg selv bedre muligheter for å løpe litt fortere. Store deler av de 100 kilometerne går på smal sti der det er umulig å passere andre løpere. Og med 1300 løpere på startstreken blir det da vanskelig om man stiller seg for langt bak. En viktig lærdom å ta med seg til neste gang.

Når det nå har gått en uke siden løpet, føles det hele nesten litt fjernt, samtidig som fortsatt såre muskler minner oss om hva kroppen var igjennom den dagen. Vi har allerede booket Festival Des Templier i vår kalender neste år og håper det er flere RYE løpere som har lyst til å være med å løpe i dette vakre området. Men før det skal vi avslutte sesongen 2018 med en flott tur gjennom New Yorks gater. Helt uten prestasjonspress og med all fokus på løpeglede J

Foto:Privat
Vi ønsker Laura og Runar lykke til på nye løpe eventyr.

God helg