ERINDRINGER
FRA AGNAR MOE, 5. APRIL 2021.

Ble nylig gjort oppmerksom på at nå har jeg vært medlem av Rye i 25 år. Utrolig hvor fort et kvart århundre har passert.

Som 53 åring fikk Tønnes Ore meg til å søke medlemskap i 1996 – men først etter å ha vurdert om syklingen min var god nok til å kunne bli med på treningen med gruppen som skulle sykle T-O. Jeg ble godtatt og så har årene bare rent av gårde.

Har gjennomført 21 Styrkeprøver T-O og Jotunheimen Rundt 9 ganger. Disse to ritt har vært treningstreningsmålene. Andre ritt har egentlig bare vært en del av oppkjøringen.

Dette jubileet gjør at jeg begynner å tenke igjennom hva dette medlemskapet har betydd for meg.  Det har gitt meg mange nye bekjentskaper, treningsvenner og uforglemmelige opplevelser som jeg prøver å ta vare på. Men hukommelsen har en begrenset holdbarhet hvis en ikke prøver å reaktivere minnene.

Uten overdrivelse har Rye hatt stor og avgjørende betydning for meg i disse 25 årene og da gjennom landeveissyklingen som ildsjeler i klubben har tilrettelagt og organisert på en fabelaktig måte.

Landeveissykling på T-O nivå er tidkrevende og derfor vanskelig for familiefolk å finne plass til. Jeg var i den heldige situasjon at barna var blitt voksne og fruen positiv til min nye aktivitet slik at jeg ikke kom i noen tidsklemme.

Det mest spektakulære jeg har fått være med på er nok rekordforsøket fra Nordkapp til Lindesnes i juli 2000.

DSSP
Syklingen startet i påsken 1995 da jeg lurte meg til å prøve sykkelen til junior som hadde gjennomført T-O året før. Tok en runde rund Enebakk. Turen på ca 8 mil gikk overraskende greit. Da kom tanken om å forsøke meg på T-O, det er jo bare å surre rundt Enebakk 7 ganger tenkte jeg.

Ettersom flommen på Østlandet førte til at rittet ble utsatt til tidlig i august. Fikk god til å øve.

Året etter startet eventyret i Ryebunaden med 20 fullført T-O. En gang kunne jeg ikke starte pga velt uken før start med brudd i bekkenet og ribbeinknusing. En annen gang sviktet motet pga ille værmelding. Syklet med BOC et år og da våknet jeg i sykebilen på tur til St Olav i Trondheim – bevisstløs en periode, ekle ribbein, knekt skulderblad. Syklene har vært tilnærmet uten tekniske problemer. Kun en gang har jeg punktert, det var i Oppdal sentrum. Tok lang tid før jeg fikk reservehjul ettersom det var saktegående bilkø. Da fikk jeg prøve meg på, for første og siste gang å kjøre bak en bil som ga pes. Men det fungerte elendig fordi bilkøen gikk så sakte at jeg måtte kjøre forbi pes-bilen tre gangen. Til slutt kunne pesen fungere og da var jeg heldig med mye motbakker etter Oppdal. Etter vel 40 minutter kunne jeg roe litt ned og legge meg på halen til laget. Da ble jeg hilst velkommen tilbake av kapteinen med følgende ord «godt at det var du som punkterte». Stusset veldig på dette med det samme – jeg var absolutt eldstemann.

Som gubben i laget hver gang har det blitt mye ligging på halen, mistet laget og måtte sykle 25 mil alene. Men en gang var jeg en av to som satt i den berømmelige rulla hele tiden – ikke engang spisepause på halen. Da hadde jeg en lett reise.

Målgangen har vært mange steder i Oslo. Først på ved Hovind Skole så i Økernveien, Tennishallen på Økern, foran Rådhuset, Valhall, Oslo Rådhus, Hasle-Løren Ishall. Glemmer ikke en av de første på Hovind. Freste inn på Østre Aker vei. En på laget utbryter «du har så vakre legger». Litt ukonsentrert og meide med en pillon/plastkjegle – fløy noe meter og landet på skrå i fartsretningen – heldigvis var asfalten tørr og på uforståelig måte fikk jeg kjøre videre. Ankelen verket voldsomt. Etter hvert over til Økernveien før vi skulle svinge til venstre og følge Grenseveien. Her var det satt opp et nettinggjerde og husker et par venner fra TVK som lå sprellende i dette idiotiske nettet.

Et år syklet jeg fort, 15,10. Fulgte bak Rye ekspressen på randen av fortvilelse det meste av tiden. Etter Kløfta klarte jeg ikke å sitte på setet – blæra var tilnærmer blå ettersom jeg ikke hadde hatt tid til å tisse på hele turen. 13 timer uten, men bare drikke måtte gå galt. Sto som en michelinmann som hadde begynt å miste luft – sluttet aldri å sildre. Det gikk sakte i begynnelsen etterpå, men da målstreken nærmet seg i Økernveien ble jeg helt rusa – tråkket hardt – målvaktene signaliserte ro ned – like før streken bråbremset jeg på forhjulet og tippet fremover/rundet. Vakten fikk tatt imot meg før jeg tok asfalten etter en idiotisk kollbøtte. Da målgangen var foran Rådhuset måtte vi kjøre siksak i mørke regntunge gater i Gamlebyen.

Verst var det året Ekeberg var strek. Ved Olavsgård skulle veien gå via Lillestrøm og alle mulige kronglete småveier. Da jeg hørte dette, stilte jeg spørsmål ved Styrkeprøveledelsens dømmekraft – styret har selv syklet strekningen fikk jeg til svar. Tviler på at de hadde syklet de 52 milene som er før denne tulletraseen skulle sykles.

Støtteapparatet rundt laget var alltid bemannet med erfarne folk. Dessverre hjalp det lite når en ikke klarte å henge med. Heldigvis er det mange matstasjoner – ca 10 eller hva 50 km.

Da jeg syklet første gang i august 1995 var været godt – nydelig varme, uten regn, men natta var beksvart. Som registreringsglad person bokførte jeg 60 brødskiver, gryteretter, rettikoppensupper og mye annet godt. Selv med er langt dobesøk på Ringsaker kom jeg i mål mye tyngre enn da jeg startet. De siste gangene har det holdt med 4-6 brødskiver og litt smågodt i tillegg. Rikelig drikke er viktigst.

Jotunheimen Rundt
Dette er et helt annet ritt enn DSSP. Få deltakere på fellesstart som stiller opp for seg selv, ikke lagspill, de fleste føler seg alene mot naturkreftene. Hittil har jeg bevisst unngått å nevne viktige personer – her er det umulig for meg å ikke nevne supergutten Tom Inge Solvang. På min første tur tok han ansvar for meg og veiledet meg hele veien. Jeg hadde en hang til å gi jernet, men han roet meg og sa at det er mye som kommer – særlig opp Valdresflya. Glemmer ikke hvordan vi rotet for å finne matstasjonen i Lom. Her overnatte junior sammen med hun som ble hans livsledsager til tre vakre. Jeg visste hvor de bodde og festet en papirlapp på bilen utenfor hotellet med budskapet om at jeg hadde passert ved 06.45-tiden.

Opp stigningene, to stykker, før Sognefjellshytta, hoppet og spratt min kommende svigerdatter på fjellknausene og oppmuntret meg og sikkert junior. Tom Inge og jeg kom inn til super tid – han var direkte imponert over oss.

Så fulgte mange turer med fine opplevelsesturer. Natur – vakker soloppgang over Valdresflya hvor dundringen fra Sjoa kunne høres bak frostrøk over trolske vann.
Spesielt gøyalt var turen med en dame som skulle sette rekord – jeg oppførte meg slik mannen hennes sa – damen fra Ceres satte rekord og jeg fikk tilsvarende pers for 60+. Året etter skulle Rye slå rekorden, jeg tilbød meg hjelp, men det var uinteressant.  Jeg kom i mål før dem.  Bestetiden min ble 14, 15 – noe av mine beste «meritter».

Ikke alt har gått bra. Startet i en rekordpulje – kollaps ved foten av Sognefjellet – hjulene satt fast i asfalten og hadde tilnærmet hvilepuls, satte meg i veikanten og vente på bussen til Sogndal. Et år regnet det så «vannvittig» at da matstasjonen på Fagernes skulle besøkes valgte jeg å sykle rett inn i dusjen på Fagernes Hotell og ble liggende der til opptining – ringte fruen som samlet meg opp neste dag.
Sånn kunne jeg fortsette – alle store naturopplevelser. Minner strømmer på. Som da en grevling hoppet inn i feltet like før Fagernes – så bare gnistene fra datidens metallsykler som gikk i asfalten, hørte skrik og bannord. Flere måtte bryte. Mye hard medfart i mørkt møte med sort asfalt ved 0200-tiden.

På diplomene står det «For dei tøffaste av dei tøffe».

Nordkapp – Lindesnes, et rekordforsøk.
År 2000 ble en referanse for min tidsregning. Fikk de to første barnebarn med 11 dagers mellomrom i april - i den mest hektiske oppkjøringsperioden til Styrkeprøven. Etter en kveldstrening i stor fart ned fra Skedsmokorset fikk jeg invitasjon til bli med på rekordforsøket. Dette klarer du ikke å si nei til var fruens kommentar til galskapen. Hun hadde som vanlig rett – 264 mil ventet.

Noen dager senere syklet jeg ikke med, men bak, Ryes beste i Nordmarka Rundt. Sa som en spøk at når vi er i Hakadal skal jeg ta føringer i laget.

Jeg hang med til Hakadal og gikk inn i rulla. Etter to runder kjentes det å hen en jernstang i hvert lår. Fortsatte derfor som bakstrever og kom inn med laget på for meg utrolige 3,52. Prestasjonen skyltes en lang gledesrus.

Dette året ble styrkeprøven kun et oppkjøringsritt til Nordkappstarten.

I tykk tåke tidlig morgen startet turen på Nordkapp-platået som gikk over til skyfri himmel og hyggelig medvind over Sennalandet. Første telthvile i Skibotn husker jeg best fordi følgebilsjåføren snorket så kolossalt at treet som teltet hans sto under formelig dirret – heldiggris.

Neste overnatting var på skolen i Russånes.

Da vi passerte grensen inn til Nord-Trøndelag ble jeg sterk – fordi da var jeg i mitt oppvekstrike.  Kunne ikke huske at Snåsavatnet var så langt og veien langs hadde så mange tunge motbakker. Denne strekningen hadde jeg kjørt utallige ganger i bil.
Heller ikke den tredje natten på Gullbergaunet i Steinkjer fikk jeg noe søvn. Kjente at kollapsen var i anmarsj – ble småsint og ilter for det minste.

Først da vi nærmet oss Trondheim kom regnet. Siden har det regnet her ved hver eneste styrkeprøvestart har jeg følelsen av. Ferden videre sørover var i bilrushet på ettermiddagen ut fra byen og følte det var kjempestore trailere over alt – redd.

Så noe kilometer før Støren svevde jeg ut i en kornåker. Tenkte i flukten på mine to barnebarn – hadde jeg tippen til venstre ville trailerhjulene smadret meg. Fullstendig i svime og glad over å kunne plukke kornstråene ut av hjelmen bestemte jeg med for at oppveksten til mine to ville jeg oppleve og tok toget fra Støren.

Vel 160 mil uten søvn var det jeg tålte.

Da jeg kom til Oslo, tok jeg bilen til Lindesnes for å oppleve avslutningen på rekordturen og for å hjelpe rester av heltene hjem til Oslo.

Agnar Moe