Klokken 03.45 ringte klokka på Quality Hotel Vøringsfoss, i Eidfjord. Den store dagen var endelig kommet. Så ut gjennom vinduet at det allerede var høy aktivitet i T1(skiftesonen mellom svømming og sykling). Flaggene på kaia blafrer heftig, det var sterk vind. Jeg tok på meg triatlondrakta og våtdrakta, spiste havregrøt med honning og nøtter, tok sykkelen og klærne jeg skulle ha i T1 og ruslet ned i resepsjonen. Det løp utøvere med trøtte ansikter i alle retninger, mange snakket om den sterke vinden. Jeg fikk registrert meg i T1 og plassert utstyret mitt i riktig bås. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive stemningen og hva jeg følte, det må rett og slett bare oppleves. Støtteapparatet var på plass, lykkeønsker gitt og jeg var klar. Det var gøy å ha et støtteapparat bestående av faren min Hans, broren min Vegar og niesen min Johanne. Det å vite at de skulle være med å oppleve denne dagen sammen med meg, gjorde at jeg gledet meg enda mer.

Klokken nærmet seg 0400 og jeg gikk om bord i ferga som skulle frakte oss 3,8 km ut i Eidfjorden. Etter hvert som folk begynte å komme opp fra salongen skjønte jeg at det var på tide å komme seg ut på dekk. Det ble annonsert at vi snart kunne hoppe ut i vannet. Det var nå 10 min til start, så 5 min og med hendene godt plassert rundt svømmebrillene hoppet jeg fra ferga. Vannet var jo VARMT!!! Det var jo som i Sognsvann!!! Startskuddet gikk og til tross for at vi hadde fått beskjed om å svømme langs land, havnet jeg midtfjords…..

Hektisk start med armer og bein over alt, folk du svømmer over og folk som svømmer over deg, en arm i panna og et bein i sida - og plutselig var jeg helt alene. Jeg så ingen bortsett fra en kajakk! Tenkte at årsaken neppe var at jeg verken lå først eller sist, men slo meg til ro med at jeg så Eidfjord og at padleren sikkert hadde kakka meg i hue med padleåren om jeg var helt på ville veier. Akkurat det var litt morsomt for Vegar og Fatter lo godt av svømmeren som hadde ligget helt alene midtfjords mens alle andre svømte langs land. De ble lange i maska da jeg fortalte at det var meg 

Med sterk motstrøm ble det en lang svømmetur. Skiftet så raskt jeg kunne i T1, men hadde gjort en bommert ved at jeg ikke hadde tatt de løse armene under våtdrakta. Det var ikke lett å ta de på når huden var våt. Skiftingen gikk likevel raskt og jeg kom meg ut av T1 som tredje kvinne. Jeg kastet meg på sykkelen og 18 mil med mye klatring ventet. Jeg var så gira og tent at syklinga var en ren fornøyelse. Værgudene var på vår side og vi hadde medvind – deilig!!! Det var samme terreng som Rye trente i under påskesamlingen på Mallorca. De bratte bakkene som folk hadde snakket om, var derfor ikke bratte, men de var lange. Støtteapparatet heiet meg opp dalen og stod klare med mat og drikke på Dyranut. Hardangervidda lå nå foran meg. Utrolig fart jeg fikk med Zipp-hjulene over vidda. Frank Denis hadde vært snill og lånt bort disse hjulene til meg. Vips! Så var jeg på Geilo! Der sto plutselig støtteapparatet. De hadde jeg ikke sett på en stund. De hadde nemmelig lagt seg til å sove (!) på en parkeringsplass og plutselig oppdaget at en konkurrent, som de visste lå langt bak meg, passerte – og ikke registrert at jeg hadde passert!!!

Etter Geilo er det fire fjell som skal bestiges før det bikker 3 mil ned fra Imingfjell til Austbygde. Det var biler med følgemannskap i alle bakkene. De heiet og skapte skikkelig stemning – morro!! Mitt følgemannskap sto klare med nye forsyninger i hver bakke. Det gikk i maxim energidrikke, bananer og maxim energibarer. Opp Imingfjell passerte jeg plutselig lederen, Jenny Gowans. Hun stod ved siden av sykkelen med følgebilen foran seg. Hun hadde fått problemer med beina og måtte bytte sokker for å få tilbake følelsen i beina. Jeg ledet nå Norseman!! Jeg kom meg til T2 uten noen problemer. Der skifta jeg i racerfart og kom meg ut på asfalten hvor 42 nye km ventet med joggesko.

Å løpe langs Tinnsjøen var flatt og tungt. Det hjalp at Vegar løp i følge med meg på noen av slettene. Akkurat det var som å skru tida tilbake til barndommen hvor jeg iherdig prøvde å bli like god som broren min og hang meg på. På sidelinjen sto fatter eller mutter å heiet, akkurat som fatter og Johanne gjorde nå. Etter noen km fikk jeg melding om at Jenny nærmet seg faretruende bakfra. Jeg måtte være psykisk forberedt på at hun ville komme forbi. Hun passerte som et ”olja lyn” etter ca 13 km og holdt farten så lenge jeg kunne se henne. Hun hadde et tempo jeg ikke hadde mulighet til å holde. Nå gjaldt det å tenke positivt og beholde rytmen. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle gå før stigningene starta, koste hva det koste ville. De starta etter ca 25km, ved Zombi hill. Hadde ikke sjangs til å løpe opp de svingene og langet heller ut i skigang. Jeg fikk ny energi og følte meg ikke så sliten lengre. Sola var så blid som bare det og temperaturen var oppe i 21 grader. På fjellplatået presset jeg meg til å løpe i nedoverbakkene og på flatene. På Stavsro stod Vegar og Johanne som avtalt klare med sekken min. Nå var det ca en time igjen og Gaustatoppen skulle bestiges.

På veien opp møter jeg alle de spreke, kjekke karene som var på vei ned etter målgang. Heisen var i ustand. Det er ikke alle forunt å bestige Gaustatoppen omkranset av mannekropper sprekere enn noen, som heier og applauderer deg frem til toppen av fjellet!!! ;) Kom igjen jenter!! I 2009 er det nye muligheter. Klarer jeg, så klarer DU!

Plutselig hører jeg noen roper navnet mitt. Det er skigutta i Rye!!! Pål Cato, Espen og Bjørn. Etter Pål Cato sin flotte femte plass er de på vei ned fra fjellet og de forteller at lederen (Jenny) er ca 10 min foran meg!!! Jeg hadde tydeligvis tatt innpå i bakkene, så nå var det bare å kjøre på. Johanne var ”hare” og viste vei opp fjellet. ”Kom igjen tante, gi alt du har nå, så skal vi ta a`!!” Johanne har konkurranseinstinkt og syns nok tante var treig opp fjellet. 200m igjen og jeg ser mål, bratt stigning og beina er ikke like samarbeidsvillige. Jeg hadde ikke klart å ta nok innpå lederen. Uansett var det et faktum at årets mål var nådd. Jeg kom meg til mål og fikk pallplass!! Det var en fantastisk følelse å sette seg ned med et ullpledd rundt seg, få servert suppe og burger og sist, men ikke minst: gi Vegar og Johanne en god klem. Jeg var sliten, men veldig stolt og veldig glad!

	på vei opp fra hardangerfjorden

	i full fart ned

	opp zombie hill

	på toppen!

	hele teamet