Lørdag 7.september avholdes årets klubbmesterskap på landevei.
Øvelsen er individuell tempo i Maridalen.
Du er her
Min opplevelse av Ceresrittet 2012
Av Petter Ellefsen, 15. mai 2012 - 23:41
Forum:
Dagen begynner med lang frokost, en kaffe, deretter en kjapp dusj. Digg med ritt som starter langt utpå dagen. Hodet er fullt av tanker. Hvor gode er motstanderne? Har de organisert seg som oss? Har de en klar strategi? En giftig taktikk? Full av forventning setter jeg meg i bilen og kjører mot Leirsund. Der treffer jeg raskt Magnus og Kristian, det snakkes om damer og rittstrategi, vi er i topp humør og i superslaget. Snart ankommer Fredrik også, han ser anpusten ut etter kjøreturen, tydelig at han er gira. Taktikk gjennomgås en siste gang før vi henter startnumre og setter oss på rulla og varmer opp. Dessverre har vår 5.mann, Marius, gjort som han har gjort tidligere år, han har bestilt Elite-Lisens. Han må derfor ta til takke med å starte en time etter oss, i turgruppa. Kjipt. Som han så fint skrev i en mail til oss senere; “lisensopplegget smatter baller”. Godt sagt, vi har ledd mye av det uttrykket!
Det er litt under en time til start.
Opplegget er som følger:
Magnus og Kristian skal gå i brudd og gjøre alt de kan for at bruddet skal holde inn. Fredrik og jeg skal da gjøre det vi kan for å bremse opp hovedfeltet. Litt vanskelig uten Marius, men vi må bare prøve.
Dersom bruddet likevel kjøres inn, skal jeg sørge for at Fredrik går over målstreken først. Forhåpentligvis har Magnus og Kristian krefter igjen så de også kan bidra. Særlig nå skulle vi hatt Marius’ bein med oss. Vi får gjøre det beste ut av det, som Edvald ville sagt.
Det er få minutter igjen til start, det eneste jeg tenker på akkurat nå er “håper ikke jeg må pisse underveis”. Det har jeg ikke tid til.. Starten går om 2 minutter. Det telles ned. Nå gjelder det! Start, og god tur.
Den første bakken går unna i et forrykende tempo - som i fjor. Det kjøres aggressivt og freidig av de fleste, “alle” er keen på å ligge først - eller nesten først. Jeg velger å legge meg i bakre halvdel av det etterhvert langstrukne feltet. Jeg ser Fredrik godt plassert, dvs hele tiden på hjulet til en eller annen. Magnus og Kristian er med på alle bruddforsøk, de viser ingen nåde eller respekt for noen. De er der det skjer, tetter luker, er med hele veien. Bare de ikke brenner alt kruttet første mila tenker jeg.. Makan til sykling ser man ikke så ofte. De mener alvor - de SKAL i brudd.
Plutselig ligger det strødd med syklister i veibanen, en velt! Jeg roper og hyler og gjør unnamanøvre etter beste evne, og håper gutta bak ikke dundrer i meg bakfra. Jeg havner utpå et jorde, og unngår å gå i bakken. Jeg har ikke oversikt.. Hvor er Rye-gutta?! Jeg ser Fredrik, han har kommet seg unna velten, det samme har Magnus. Hvor faaen er Kristian?! Jeg snur meg og ser bakover, han har vært en av dem som fikk et lite planlagt møte med asfalten. Helvete, går det bra med han? Han sitter oppreist (puh!), og jeg må ta en kjapp avgjørelse; Should I stay or should I go? Jeg bestemmer meg raskt for å kjøre. Jeg løper opp på veien og sykler etter hovedfeltet, som nå er 100 meter eller så avgårde. I stor fart. Føkk. Computeren viser drøyt 12 km kjørt. Kjipt for Kristian, og hva skjer nå med taktikken vår..?
Jeg blir litt slått av virkeligheten. Hovedfeltet er langt foran, 200 meter kanskje, eller mer nå. Jeg ligger godt oppe i sone 4 og kaver etter. Nå er løpet kanskje kjørt... Jeg vet det kommer noen motbakker etterhvert, der kan jeg spise meg litt innpå. Men det skal ikke være mulig å hente det inn. Jeg vurderer å sykle i mitt eget tempo, og vente på feltet som kommer bak, om ca 15 minutter. Det frister, for det er tungt å ta inn et hovedfelt.
Takket være en slags forpliktelse ovenfor Fredrik og de andre tenker jeg “IKKE GI OPP”. Jeg skal prøve. Faen heller. Hele tiden ser jeg hovedfeltet godt fremme, men jeg biter tenna sammen og sykler som om jeg hadde mannen med ljåen i hælene. Etter ca halvannen mil er jeg tilbake i hovedfeltet, og finner Fredrik og et hjul å hvile bak. Gøy å se det overraskede uttrykket hans. "Har du hentet oss inn?!?!" Jeg greier ikke prate. Jeg hiver etter pusten, men det kommer seg kjapt. Føler at jeg kan slappe av nå, dette er noe annet enn å kave alene. Magnus er like hissig som før på å gå i brudd. Hva er han laget av?? Jeg får heldigvis slengt et par kommentarer til han et øyeblikk vi sykler der side om side. “Jævlig bra kjørt, Magnus, dette er GØY å se på!!” Han svarer han kommer til å bli kåret til rittets mest aggresive syklist. Den vinner han lett tenker jeg.
Kilometrene fosser unna, det går ganske fort. Plutselig ligger det noen karer i brudd, der i blant en fra BOC. De får en god luke. Det eneste bruddforsøket Magnus ikke var en del av.. Jaja, blir det å trekke opp Fredrik i en spurt, da.. Jeg føler vekten på skuldrene mine, det skal bli tøft etter kraftanstrengelsen jeg akkurat har vært i gjennom. Det gjør meg gira også. VELDIG GIRA. Jeg sluker 125 ml gel. Skal ikke gå tom! Vi er etterhvert på løypas nordligste punkt, og den hyggelige medvinden er nå blitt til kjip motvind. Magnus ligger i front, og jeg like bak, nesten på hjul. Vi vil ha opp farten i hovedfeltet. Vi har 5 karer fra BOC rundt oss. De er ikke spesielt keen på å dra opp tempoet, snarere det motsatte. Hva nå?! Jeg tar en ny avgjørelse, og blir med Magnus på et iherdig forsøk på å kjøre inn bruddet. Det blåser godt rett i mot, det går ikke veldig fort. 38 km/t eller noe. Det er tungt, jeg kjenner det i bena. Magnus tar lengre føringer enn jeg, jeg klarer liksom ikke helt å mobilisere alle kreftene. Magnus er en maskin i dag, han kjører på. Det motiverer meg. Jeg har akkurat slukt masse gel og det virker. Magnus og jeg kjefter litt på ryttere som ligger i dragsuget som ikke bidrar. Skal Rye gjøre hele jobben?! Magnus og jeg kjører på det vi klarer, dette er jo moro! Med to mil igjen til mål (eller noe sånt, litt usikker) er Magnus vekk. Fikk han nok sånn helt plutselig? Synes han jeg er tosk som fortsatt drar og ikke lar andre jobbe? Jeg dveler ikke mye ved det, jeg har superkrefter nå, og er mentalt høyt oppe. Planen er krystallklar, Fredrik skal vinne dette rittet nå, da må bruddet kjøres inn. Jeg skal gi alt jeg har til bunnen av den siste bakken, derfra får Fredrik klare seg selv. Jeg vet han har det i seg, den jævelen er klar for å blø nå, særlig etter det Magnus har vist av offervilje i hele dag, og det jeg viser ham nå. Jeg er i transe nesten, det er digg å ha vondt. Høy sone 3/lav sone 4. Jeg elsker å ligge her og slite lenge. Jeg vet fra treninger tidligere at jeg har det i meg, bare vilja og energioverskuddet er der. Og vilje og energi er her nå. Som aldri før. Jeg prøver å tulle det til i fronten av feltet, jeg bremser, kjefter, drar opp tempoet igjen. Alt for å psyke ut de andre og ødelegge rytmen deres. En og annen ikke-BOC’er tar noen 10 sekunders drag og vil ha i gang en rulle, men hver gang jeg ligger i front stopper rulla opp, ingen vil overta. Jeg driter i det nå. Jeg ser avstanden til bruddet sakte med sikkert blir kortere. Digg. Jeg skjønner etterhvert at jeg klarer å ta inn bruddet, jeg håper bare Fredrik hviler bak der. Han BØR ta i opp den bakken nå. Jeg hører han kjefter på gratispassasjerene mine, og det trigger meg ekstra. Jeg spurter i fra og får en god luke. Plutselig er Fredrik der, på min venstre, 15 meter foran feltet han også. For faen, han skal ligge bak der. Jeg sier bare rolig “Dette er bare lureri!”. Han skjønner tegninga, vi slipper oss tilbake litt. 10 km igjen nå, det går litt av seg selv nesten, jeg bare kjører på og vet jeg snart har gjort jobben min.
Rundt siste høyresving ligger jeg som nr 3 eller 4, jeg lar feltet fosse forbi i det vi nærmer oss bakken. Jeg er ferdig. Fredrik er godt foran der, med friskere bein enn de fleste. Nice work!! Jeg sykler rolig opp bakken mot mål, med én tanke i hue: “Fredrik må vinne nå...” Jeg nærmer meg toppen, og får se det mest belønnende synet jeg kunne drømt om: Fredrik står der og roper og smiler, med hendene over hodet. Han vant faen meg, JAA! Siste 50 meterne går av seg selv, og jeg er kanskje enda mer glad en han. Han roper “Cancellara” og “sterk” og et eller annet. Jeg er i lykkerus og hører ikke ordentlig. Vi jubler og mottar gratulasjoner fra våre motstandere. Lykke.
Men hvor er Magnus? Så får jeg høre at mannen har tråkket i stykker kjedet sitt og derfor måtte bryte. Selvsagt var han ikke tom sånn helt plutselig. Han var jo kanonsterk i dag. Vi drar for å finne Magnus og dele en god nyhet. Fett.
Vanskelig å beskrive det øyeblikket vi sto der alle tre og gliste og lo og gratulerte hverandre med fantastisk innsats... Det var et fint øyeblikk i alle fall.
Igjen litt kjipt med Kristian, men han er uskadd og like glad som oss får vi vite.
Lagarbeid funker.
Jeg er stolt over å være en del av et så sterkt lag.
Min beste sykkelopplevelse noensinne.
Ceresrittet 2012. Det glemmes ikke.
- Logg inn for å skrive kommentarer
Haha, kul lesning!! Dette
Haha, kul lesning!!
Dette skal det bli mer av!
Til info - kjedet ble rammet av den ikke så altfor velkjente wattfeilen..
Pass dere for den! ;-)
Utrolig bra skrevet, Petter -
Utrolig bra skrevet, Petter - og for en innsats! :-)
Veldig moro og inspirerende å
Veldig moro og inspirerende å lese, Petter! Selv om langt fra alt gikk som planlagt underveis, så holdt dere alle hodene kalde og nådde likevel målet, seier for Tempoen og Rye. Sterkt og helt konge! :D
Stjerneberetning
Stjerneberetning Petter!
Vanskelig å få bedre reklame for Tempoen enn dette.
Underholdning
Utrolig morsom lesning. Burde legges ut for alle..
Og gratulerer!
Bra Petter! Jeg som har
Bra Petter!
Jeg som har kjent deg en stund vet hvilken utømmelig kilde av entusiasme, iver og motivasjon du besitter, og her får resten av klubben se hva som bor i deg. Ikke bare er du en fremragende syklist, verdens beste Kompis, en uselvisk og ofrende lagkamerat, men også en habil skribent.
Jøss for en mann!!
Heia Rye!!